4. Hvordan kan tjenesten utformes?

4.1 Hvordan gjøres rusmiddelanalyse i andre land?

4.1.1 Introduksjon

I denne rapporten har vi valgt å fokusere på fire aktører (DIMS, Energy Control, CheckIt! og The Loop) som eksempler på ulike måter å strukturere en rusmiddelanalysetjeneste.

4.1.2 Nederland: DIMS

DIMS er underlagt det nederlandske helsedepartementet og har som hovedmål å monitorere det illegale rusmiddelmarkedet og utstede varslingskampanjer. Tilbudet er offisielt et forskningsprosjekt og er det eldste rusmiddelanalyseprosjektet i Europa. En rekke kontaktpunkter i DIMS-nettverket driver med skadereduksjon.

Den eldste rusmiddelanalysetjenesten i Europa finnes i Nederland, kalt Drug Information and Monitoring System (DIMS). DIMS er et et statlig finansiert og kontrollert rusmiddelanalyseprosjekt hvis hovedfokus er å monitorere det illegale markedet, snarere enn skadereduksjon. 

I Nederland er det straffbart med produksjon, salg, kjøp, import og eksport av illegale rusmidler, men ikke bruk. Fokus i politikken ligger på konsumreduksjon, men samtidig anses bruk av illegale rusmidler i et fritt samfunn som uunngåelig, og skadereduksjon er dermed et viktig satsingsområde. Problematisk rusmiddelbruk anses som et helseproblem, og derfor har Nederlands Institutt for Mental Helse og Avhengighet (Trimbos Institute) en stor del av ansvaret for utviklingen av ruspolitikk og ruspolitiske tiltak (se https://www.trimbos.nl/english/?). 

Skadeforebygging hos rekreasjonelle brukere gjorde et inntog i nederlandsk ruspolitikk etter at bruken av syntetiske og sentralstimulerende rusmidler (særlig MDMA) økte på starten av 90-tallet. Siden bruken hovedsakelig foregikk på klubber og raves, ble det blant annet innført krav om at arrangørene måtte sørge for bedre ventilasjon, lett tilgjengelig vann og førstehjelpsberedskap. I tillegg ble det i 1992 opprettet et prosjekt som skulle tilby rusmiddelanalyse, hovedsakelig mot denne brukergruppen. Prosjektet ledes i dag av DIMS-byrået, som er underlagt det nederlandske helsedepartementet og tilknyttet Trimbos. Målet med prosjektet er å overvåke det illegale markedet for å 1) fastslå hvilke rusmidler som blir brukt, og hvordan rustrender endrer seg over tid og 2) identifisere særlig farlig stoff i omløp og igangsette varslingskampanjer. Forskningsprosjekter i tilknytning til DIMS jobber også for å få bedre forståelse for rusmiddelbruk og hvilke helsefremmende tiltak som fungerer, som igjen fører til utviklingen av en mer hensiktsmessig ruspolitikk. 

Varslingstjenesten «DIMS Red Alert» bidro til å stanse en PMMA-epidemi i 2014 gjennom varslingskampanjer i media. Tablettene det var snakk om, som hadde en Supermann-logo, ble derfor ikke salgbare i Nederland. I landene rundt som ikke adopterte denne strategien, døde mange av den samme tabletten (Smit-Rigter & van der Gouwe, 2019). DIMS understreker viktigheten av at slike advarsler ikke brukes for ofte eller sprer feilaktig informasjon. Å opprettholde tillit hos brukerne er essensielt for tjenestens legitimitet og denne tilliten må opprettholdes gjennom alle ledd av tjenesten. 

Selve kontakten med brukeren skjer via personell som arbeider ved avrusningsklinikker eller foreninger som jobber med skadereduksjon. Det finnes 31 slike kontaktpunkt og de er lokalisert over hele Nederland. Disse organisasjonene er medlemmer i det som kalles DIMS-nettverket, som får opplæring og veiledning av DIMS-byrået. Selv om de enkelte organisasjonene i DIMS-nettverket kan ha et skadeforebyggende formål med å tilby rusmiddelanalyse, fokuserer DIMS-byrået kun på overvåking av markedet. Dette trekkes frem som sentralt, da DIMS-prosjektet får politisk og økonomisk støtte på grunn av sin overvåkningsfunksjon, mens skadereduksjonselementet heller kan ses som en positiv utilsiktet konsekvens. På denne måten har den politiske støtten vedvart uavhengig av om liberale eller konservative regjeringer har sittet med makten.   

Generelt er rusmiddelanalysetilbudet tilgjengelig for alle, med enkelte forbehold: 

• DIMS har ikke lov til å analysere prøver som tilhører en selger eller produsent av illegale rusmidler. Derfor vil brukere bli avvist om de dukker opp med mer enn 3 tabletter/blottere/kapsler, 1 gram pulver eller 10 milliliter væske. DIMS-aktører som blir tatt i å utføre tester for selgere eller produsenter, blir straffeforfulgt. 

• Foreldre har ikke lov til å teste prøver for sine barn.  

• DIMS analyserer ikke legemidler, selv om de er kjøpt illegalt. 

• DIMS tester heller ikke organisk materiale som cannabis, sopp eller kaktus. 

• Nesten alle ulovlige rusmidler kan testes, inkludert nye psykoaktive stoffer (NPS). Dette er mulig fordi DIMS opererer med et omfattende referansebibliotek.

• Kun stoffer som er kjøpt i Nederland, kan bli testet. 

Tabletter blir først analysert overfladisk ved å dokumentere diameter, tykkelse, vekt, farge, tilstedeværelsen av riller eller flekker og eventuelt logo. Neste steg er å finne ut om DIMS har registrert lignende tabletter i deres nettbaserte database, som oppdateres ukentlig. Ofte kan man identifisere innholdet ved at tabletten gjenkjennes av databasen. Deretter brukes en hurtigtest (Marquis) til å fastslå om tabletten inneholder MDMA, amfetamin, psykedeliske rusmidler eller ingen av delene. Av og til holder denne innledende analysen for å kunne identifisere tabletten, men de fleste tabletter må sendes videre til hovedkontoret til DIMS-byrået i Utrecht. 

Hvis tabletten blir identifisert, får brukeren denne informasjonen umiddelbart sammen med skadeforebyggende informasjon om stoffets virkning og risikofaktorer. Brukeren blir også spurt om å fylle ut et spørreskjema med informasjon om: når stoffet ble kjøpt, hva det ble solgt som, om det ble kjøpt på internett og hvor mye det kostet. I tillegg vil de ansatte snakke med brukeren om deres forhold til rusmidler. Dette er tilleggsinformasjon som gjør det enklere for DIMS-nettverket å tilpasse hjelpen og formidlingen av skadeforebyggende informasjon til hver enkelt bruker. Slik tilleggsinformasjon er dessuten verdifull for DIMS-byråets forskning. Resultatet av dette, sammen med tallene fra selve rusmiddelanalysen, blir publisert i en årlig rapport som er tilgjengelig for allmennheten. 

Tabletter som ikke identifiseres, samt pulver, krystaller, væsker og kapsler, sendes videre til DIMS-byrået. Brukeren får da et unikt nummer som blir brukt i videre kommunikasjon med DIMS. DIMS-byrået har tilgang til en større database enn de enkelte aktørene i DIMS-nettverket, som gjør at de kan identifisere ytterligere 10-20 % av tablettene. Prøver som ikke kan identifiseres på denne måten, analyseres ved hjelp av FTIR. DIMS har valgt å bruke denne metoden fordi FTIR-analyser er raskere og mer kostnadseffektive enn andre analysemetoder. For de fleste prøver vil FTIR være tilstrekkelig, da resultatene kan matches mot databasen med tidligere prøver. Hvis prøven har en profil som gjenkjennes av databasen, registreres analysesvaret som sikkert. 

Hvis prøven er noe usikker, sendes den videre til laboratorietesting ved private aktører DIMS samarbeider med. Disse aktørene bruker hovedsakelig HPLC-MS eller GC-MS. Resultatene av denne analysen blir så sendt tilbake til DIMS-byrået. Brukeren ringer deretter DIMS-byrået til et forhåndsbestemt tidspunkt og oppgir en unik kode knyttet til den innleverte prøven. Slik ivaretas brukerens anonymitet.

4.1.3 Østerrike: CheckIt!

Checkit! er et offentlig initiativ som har som hovedmålsetning å nå ut til rusmiddelbrukere som ønsker informasjon og veiledning, fremfor personer med rusproblemer. De vektlegger personlig kontakt med brukeren og har fokusert på oppsøkende tjenester ved festivaler og klubber, men er i ferd med å etablere en stasjonær tjeneste i Wien.

CheckIt! er et eksempel på en offentlig ledet oppsøkende tjeneste som ikke utføres av ideelle aktører eller likemenn, men av fagpersoner som jobber for kommunen. CheckIt! ble startet i Wien i 1997 og jobber primært med rusmiddelanalyse ved festivaler og klubber. De består av ni ansatte med relevant utdannelse eller profesjonell bakgrunn innen for eksempel kjemi eller sosialt arbeid. Ingen av de ansatte har særlig tilknytning til brukermiljøet, men de vektlegger at det lønner seg for dem å ha en viss forståelse for rekreasjonell ruskultur. Tjenesten er et samarbeid mellom SuchLife Wien (https://www.suchthilfe.wien/) og Klinisk institutt for medisinsk og kjemisk laboratoriediagnostikk ved AKH-sykehuset i Wien (https://www.akhwien.at/default.aspx?pid=10640) og finansieres av helsedepartementet. CheckIt! utfører egne forskningsprosjekt knyttet til blant annet endringer i rustrender eller forekomst av nye psykoaktive stoffer. Tjenesten er gratis for brukeren. 

Hos CheckIt! er ikke målgruppen personer med etablerte rusmiddelproblemer, men personer som ønsker informasjon og veiledning. CheckIt! mener at deres tilnærming hverken fordømmer eller oppfordrer til rusmiddelbruk, men tilbyr den informasjonen som er nødvendig for at brukeren selv kan ta et informert valg (Nikolau, 2017). De presiserer at personlig kontakt med brukere er viktig, og at den åpne dialogen er mye av bakgrunnen for at de lykkes med å nå ut til brukermiljøene. 

Deres besøkssenter «CheckIt! Base», ligger sentralt i Wien, men de har også et kontor i Innsbruck. Ved besøkssenteret tilbyr de informasjon, veiledning og samtaler med brukere om deres rusmiddelvaner. De ansatte bygger en relasjon til brukerne som oppsøker tjenesten ofte, og får slik kontakt med dem som er i faresonen for å utvikle problematisk bruk. I likhet med andre aktører som tilbyr rusmiddelanalyse, understreker CheckIt! viktigheten av å fange opp disse brukerne, da de som regel ikke har kontakt med andre helse- og sosialtjenester. CheckIt! kan kontaktes via besøkssenteret, telefon eller krypterte e-posttjenester.

Selve rusmiddelanalysen skjer ved festivaler, klubber og lignende arrangementer hvor CheckIt! deltar. Som regel setter de opp et telt, en stand med informasjon og en vegg ut mot publikum hvor resultatene publiseres. I teltet tar de imot én og én bruker av gangen, og det er brukeren selv som tar frem rusmiddelet og klargjør prøven for analyse. Prøven blir deretter fraktet i en beholder til en varebil som står bak teltet. I varebilen har CheckIt! spesialbygget et HPLC-MS-oppsett som kan tas ut og inn, slik at de kan bruke det samme utstyret oppsøkende som ved stasjonær analyse. CheckIt! tar bilder av alle tabletter som kommer inn til analyse. Brukere bes oppgi tilleggsinformasjon, som hvor rusmiddelet er kjøpt, hva de tror det inneholder, om de drikker alkohol i tillegg, og så videre. 

Når analysen er ferdig, blir resultatet publisert på en vegg som er synlig for allmennheten. På den måten blir informasjonen delt med andre festdeltakere. CheckIt! mener at de på denne måten får delt den skadeforebyggende informasjonen med langt flere enn bare brukerne som leverer prøvene. En festival er et delvis lukket marked, og de fleste kjøper rusmidlene de ønsker å bruke av et begrenset antall selgere på festivalområdet. Når CheckIt! annonserer at det er spesielt risikable rusmidler i omløp, blir denne informasjonen delt, og spredningen av disse stoffene begrenses. 

CheckIt! presiserer også at de opplevde et behov for stasjonære tjenester, da oppsøkende tjenester ved festivaler har en ekskluderende effekt. De som ikke ønsker å delta på festivalen, vil ikke oppsøke tjenesten. CheckIt! nevner også at de ofte blir fortalt av brukere at de har smuglet rusmidlene inn på en festival kun for å få dem analysert.

Brukergruppene CheckIt! ønsket å få bedre kontakt med, var blant annet:

• Eldre rusmiddelbrukere, da dette er en brukergruppe det kan være vanskelig å få kontakt med om tjenestene kun utføres på festivaler hvor hovedsakelig unge mennesker deltar.

• Kvinner, da de er i mindretall blant brukerne som oppsøker tjenesten ved festivaler (ca. en tredjedel), og kanskje heller oppsøker et stasjonært besøkssenter enn en stand på en festival. 

• Såkalte «eksperimentelle menn som ruser seg alene», dvs. som kjøper rusmidler over nettet og eksperimenterer hjemme uten tilsyn.

Av denne grunn har CheckIt! nylig åpnet for stasjonære analysetjenester tilsvarende Energy Control. Kontoret i Wien vil da være åpent i noen timer hver mandag kveld, slik at brukerne kan levere prøven for å å få den analysert der. Brukeren får et eget nummer som tilhører deres prøve, og svaret blir offentlig publisert før førstkommende fredag på CheckIt!s nettsider. 

Alle svarene, enten fra festivaler eller den stasjonære tjenesten, blir publisert med det samme visuelle uttrykket og en fargekode. Ingen av svarene sier noen gang at rusmiddelet er trygt, men har fargekodene hvit, gul eller rød. Hvit betyr at det ikke er store avvik fra hva de opprinnelig trodde stoffet inneholdt, men kan inneholde advarsel om høy konsentrasjon og dermed risiko for doseringsfeil. Gul betyr at prøven inneholder andre stoffer som kan påvirke helserisiko eller rusopplevelse, som for eksempel koffein eller levamisol i prøver som er oppgitt å inneholde kokain. Rød betyr at prøvesvaret tilsier betydelig risiko, f.eks. fordi prøven inneholder et farligere etterligningsstoff (PMMA istedenfor MDMA) eller at deler av prøven ikke kan identifiseres. 

4.1.4 Spania: Energy Control

Energy Control er statlig støttet, men driftes av likepersoner. De tilbyr både stasjonære og oppsøkende tjenester og tillater innsending fra hele Europa mot betaling. De tilbyr også omfattende informasjon om skadeforebygging og risikoreduksjon på nett, og tjenesten brukes ofte av brukere og selgere på det mørke nettet. 

Energy Control (https://energycontrol-international.org/) er et eksempel på et grasrotinitiativ som etter hvert har mottatt statlig støtte og blitt en sentral aktør for skadereduserende arbeid. De er også en av få aktører som tilbyr både oppsøkende og stasjonære tjenester med oppmøte og innsending, samt tjenester rettet mot et internasjonalt og internettbasert marked. Energy Control er et prosjekt ledet av Bienestar y Desarollo Association (https://abd.ong/home), en ideell organisasjon som jobber for å styrke rettighetene til sårbare grupper i samfunnet. Energy Control ble opprettet i Barcelona i 1997, og har siden den gang startet opp i Madrid, Catalonia, Balearene og Andalucia. 

Tjenestens formål er å redusere uheldige konsekvenser ved bruk av illegale rusmidler, altså skadeforebygging. Analysene blir utført av Institutt for Medisinsk Forskning i Barcelona (https://www.imim.es/en_index.html), hvor de bruker dataene til forskning på rusfeltet. Energy Control er offisielt et forskningsprosjekt og avhengig av statlig finansiering gjennom sin tilknytning til universitetet. Siden tjenesten startet opp i 1997, har den utviklet seg gradvis, fra hurtigtester rettet mot klubbmiljøet på 90-tallet til et omfattende analyse- og oppfølgingstilbud. 

Energy Control baserer seg på følgende grunnprinsipper i sitt arbeid: 

• De aksepterer og respekterer at rekreasjonell bruk av rusmidler forekommer.

• Rekreasjonell rusmiddelbruk er ikke nødvendigvis problematisk, og det finnes også grader av problematisk bruk.

• Rusmidler har virkninger som oppleves positive for brukere, og dette er en del av brukernes motivasjon.

• Selv om det er positive erfaringer knyttet til rusmidler, utsetter brukerne seg selv for en viss risiko. Risikopotensialet er knyttet til personen, type rusmiddel og omgivelsene det inntas i. 

• Realistisk, objektiv og tilstrekkelig informasjon til brukerne er essensielt for skadereduksjon.

• Ansvarlig rekreasjonell bruk av rusmidler er mulig.  

• Kunnskapsformidling burde dekke både brukere og ikke-brukere av rusmidler.

De fleste frivillige som jobber for Energy Control, har selv tilknytning til rekreasjonelle ruskulturer eller er selv brukere, men har ingen forhistorie med problematisk bruk. Energy Control utfører altså likemannsarbeid, noe de selv mener er viktig for å oppnå troverdighet og tillit i brukermiljøer. De mener det alltid burde være en ideell organisasjon som utfører selve tjenesten, men gjerne i samarbeid med for eksempel universiteter eller politiet. Bakgrunnen er at de vil bevare helseperspektivet og sikre at brukernes interesser har førsteprioritet, samt at de mener det er enklere å få brukernes tillit som ideell aktør.

Siden 2013 har Dr. Fernando Caudevilla, som også jobber for Energy Control, vært aktiv i forskjellige diskusjonsfora for rusmiddelbrukere på det mørke nettet (Silk Road, Silk Road 2.0, Evolution Marketplace, The Hub og DNMAvengers) under pseudonymet DoctorX. I disse foraene blir rusmidler, bruksmønstre og erfaringer diskutert, og mange leter etter informasjon om tryggere bruk. Ved sin deltakelse i diskusjonsforaene forsøker Caudevilla å tilby korrekt og nyttig informasjon om rusmidler og deres virkemåte. 

Gjennom analysetjenesten kommer Energy Control i kontakt med rekreasjonelle brukere som ellers ikke plukkes opp av andre sosial-helsefaglige aktører. I likhet med CheckIt! understreker Energy Control viktigheten av dette, da det gir dem mulighet til å forebygge blant brukere som er i faresonen for å utvikle et rusproblem. Den nære kontakten med brukerne gir dem også nyttig informasjon om nye trender og brukergrupper.

Selv om de prøver å legge til rette for personlig kontakt så langt det lar seg gjøre, er Energy Control også en av få aktører som tilbyr innsending av prøver via post. Dette skyldes at de så det som problematisk at tilbudet ikke var tilgjengelig for brukere utenfor storbyene, og at det var et stort behov for rusmiddelanalysetjenester også internasjonalt. Prisen for å få en innsendt prøve analysert er 70 euro. 

I dag analyserer Energy Control prøver fra hele verden, med et spesielt fokus på rusmidler som er kjøpt over det mørke nettet. En selvtektsgruppe kalt DNA-Stars har startet innsamlingsaksjoner for å kjøpe inn prøver av rusmidler solgt på markedsplasser på det mørke nettet og få dem analysert hos Energy Control. Analyseresultatene deler de så på selgerens offentlige brukerprofil for å advare andre kjøpere mot eventuell farlig vare. 

Energy Control skal i den senere tid ha merket at enkelte brukere leverer prøver uten at de kan oppgi hvilken pris de har betalt. De antar at dette skyldes at kunder forlanger å få analysere en liten vareprøve og sjekke kvaliteten før de avgjør om de vil kjøpe et stoff. Får de et uønsket resultat, mister selgeren kunden. Det er også indikasjoner på at personer i salgsleddet kvalitetssjekker stoffet de mottar og rapporterer tilbake til forsyningsleddet. 

Energy Controls erfaringer med oppsøkende analyse på festivaler samsvarer med CheckIt! sine: Når Energy Control påviser et farlig etterligningsstoff eller svært sterke tabletter på en festival, blir det som regel levert inn mer av dette, før det etter noen timer slutter å komme inn mer av det til analyse. De mener dette skyldes at festivaldeltakerne deler analyseresultatene med andre på festivalen, slik at de ikke kjøper fra den samme selgeren. Selgerne som distribuerer disse stoffene på festivalen, får dermed ikke solgt dem videre. 

Dersom det blir oppdaget tabletter med veldig høy styrkegrad eller prøver som inneholder noe annet enn det brukeren trodde, kan det bli iverksatt en offentlig varslingskampanje. Varslingssystemet hensyntar demografi og geografi, slik at varselet spisses mot dem som har størst sannsynlighet for å komme i kontakt med stoffene varselet gjelder. Varselet kan for eksempel sendes ut til utesteder der rusmiddelet er blitt solgt, eller til bestemte brukermiljø via sosiale medier. På denne måten unngår man at varselet oppfattes som unødig, eller at brukernes oppmerksomhet utmattes med for hyppige varsler.

De siste par årene har Energy Control merket at styrkegraden på ecstasy-tabletter har økt såpass kraftig at alle tablettene de får inn, er over grensen som tidligere utløste varslingskampanjer. Dette har skapt utfordringer med risikokommunikasjonen, da kontinuerlige varslingskampanjer fort blir ignorert eller ikke tas på alvor av målgruppen, samtidig som man ønsker å fraråde bruk av tabletter med så høy styrkegrad. 

En annen utfordring Energy Control løftet frem, er økende kombinasjonsbruk. Dette innebærer at risikokommunikasjonen blir mer komplisert, da man i tillegg til å informere om risikoen ved det enkelte rusmiddelet også må informere om interaksjonsrisikoen ved kombinasjon med andre rusmidler.

4.1.5 Storbritannia: The Loop

The Loop er et britisk grasrotinitiativ som retter seg hovedsakelig mot festival- og klubbscenen, der de tilbyr rusmiddelanalyse, støtte og hjelp til brukere og opplæring av personell. Målene til tjenesten spenner seg fra monitorering til skadeforebygging og varslingskampanjer. 

The Loop ble opprettet i 2013 og tilbyr rusmiddelanalysetjenester ved utesteder og festivaler i England og enkelte andre europeiske land. Den engelske festivalindustrien er enorm, og landet er også kjent for et aktivt rave-miljø med høy forekomst av MDMA og kokain.

The Loop ble stiftet som grasrotinitiativ av studenter, kjemikere og Fiona Measham, som er professor i kriminologi ved Durham University. The Loop tilbyr i tillegg til rusmiddeltesting støtte og hjelp til folk som trenger det, på en rekke nattklubber og festivaler i England og Europa, samt opplæring til ansatte som ønsker å lære mer om håndtering av utelivsgjester som trenger hjelp. 

Analysene foretas hovedsakelig med FTIR, men dersom det ikke blir funnet en match, testes stoffet med hurtigtest. Kvantifisering av tabletter med bekreftet innhold av MDMA gjøres enten ved å «vaske» tabletter med metanol for å bestemme hvor stor andel som er bindemiddel, eller ved UV-spektroskopi (The Loop, u.d.).   

The Loop lanserte sitt MAST-prosjekt (Multi Agency Safety Testing) i 2016, etter å ha innledet forsøk med testing i 2013. Testingen i starten ble omtalt som «halfway house», fordi stoffet som ble testet, primært stammet fra politiet etter beslaglegging på stedet. I juli 2016 startet The Loop et pilotprosjekt for å teste effekten av mobile rusmiddelanalysetjenester ved en festival med 25 000 deltakere (Measham, 2019), og i 2018 gjennomførte de også et pilotprosjekt med en stasjonær tjeneste (Measham, 2020).

The Loop oppgir flere mål med å tilby rusmiddelanalyse: 

• Monitorering av det illegale markedet og trender innen rusbruk. 

• Å identifisere stoffer som kan gi grunn til bekymring.

• Å gi informasjon til medisinsk personell på stedet.

• Å tilby skadeforebyggende informasjon til hver enkelt bruker.

• Å nå ut til brukere som vanligvis ikke er i kontakt med hjelpeapparatet.

• Å identifisere stoffer som er blitt solgt som noe annet, f.eks. PMMA som MDMA.

• Å samle informasjon som kan distribueres via sosiale medier og andre mediekanaler, for å forebygge forgiftninger og skade. 

The Loop står bak flere skadeforebyggende initiativ: I 2018 lanserte de rapporten «Night Lives: Reducing Drug-Related Harm in the Night Time Economy», som drøftet Storbritannias utelivsscene og hvordan publikum bedre kunne beskyttes mot rusrelaterte skader, basert på 50 dybdeintervjuer med sentrale aktører (Fisher & Measham, 2018). Kampanjen #CrushDabWait ble lansert i 2015 basert på bekymring for at unge inntok pulver med svært høyt innhold av MDMA på øyemål. Kampanjen lærte brukerne å slikke på pekefingertuppen og dyppe den i knust pulver, som skal gi en forsvarlig dose (omkring 100 milligram). 

4.2 Spesielt om norske forhold

4.2.1 Utbredelse av ulovlige rusmidler

Av rusmidlene som er særlig relevante for en rusmiddelanalysetjeneste, er kokain, amfetamin og MDMA mest rapportert. Det er også indikasjoner på økt bruk av benzodiazepiner blant rekreasjonelle brukere. Fra 2016 til 2018 var det betydelig økning i fentanylbeslag, og i 2020 kunne politiet rapportere at det var påvist fentanyl i urinprøver tatt av personer på ruskontrakt. 

Ifølge tall fra fra 2017 hos EMCDDA (EMCDDA, 2019) har 24,8 % av den norske befolkning mellom 15-64 år brukt et ulovlig rusmiddel minst én gang. Blant ungdom og unge voksne (15-34 år) har 32,2 % brukt et ulovlig rusmiddel minst én gang. Til sammenligning er gjennomsnittet for landene som deltar i undersøkelsen 19,5 % for aldersgruppen 15-64 år, og 30,6 % for aldersgruppen mellom 15-34 år.  

Det vanligste ulovlige rusmiddelet er cannabis. I den siste rapporten fra Folkehelseinstituttet oppga 23,2 % av respondentene å ha brukt cannabis minst én gang i løpet av livet, mens 5,1 % oppga å ha brukt cannabis minst én gang de siste 12 månedene (Folkehelseinstituttet, 2019). Ifølge beslagsstatistikken til Kripos utgjorde ulike cannabisprodukter nesten halvparten av alle beslagene i 2019 (Kripos, 2019, s. 3). Cannabis er imidlertid lite relevant for en rusmiddelanalysetjeneste, ettersom det sjelden erstattes med etterligningsstoffer og sjelden tilsettes andre rusmidler. Det samme gjelder andre planteprodukter, som peyotekaktus og fleinsopp. 

Etter cannabis er det de sentralstimulerende rusmidlene kokain, MDMA og amfetamin som er mest rapportert. Diagrammet under viser fordelingen mellom disse tre rusmidlene (Folkehelseinstituttet, 2019):

Vi ser at kokain er det mest rapporterte av de sentralstimulerende rusmidlene, mens omtrent like mange rapporterer bruk av MDMA som amfetamin. På dette punktet avviker imidlertid resultatene av Folkehelseinstituttets undersøkelse fra Kripos’ beslagsstatistikk, der amfetamin og metamfetamin i 2019 utgjorde rundt 17% av alle beslagene (Kripos, 2019, s. 3). Til sammenligning utgjorde kokain bare rundt 5% av beslagene, mens MDMA utgjorde rundt 4%. Avløpsvannsanalyser finner høy forekomst av både amfetamin og metamfetamin i Oslo sammenlignet med andre byer i Europa (EMCDDA, 2020). 

Av beslagsstatistikken til Kripos fremgår det også at ulovlig bruk av benzodiazepiner er relativt utbredt, og i 2019 ble det beslaglagt rekordstore mengder (Kripos, 2019, s. 6). Bruk av benzodiazepiner i kombinasjon med andre rusmidler er ganske vanlig blant såkalt «tunge» brukere (Dunsæd, Kristensen, Vederhus, Clausen & Høie, 2016), men enkelte ting tyder på at det også er blitt mer utbredt blant rekreasjonelle brukere: Energy Control rapporterer at de har sett en økning i antallet brukere som oppgir å kombinere benzodiazepiner med andre rusmidler, og blant respondentene på vår spørreundersøkelse var det også flere som oppga at de ønsket å få analysert benzodiazepiner. Her kan en rusmiddelanalysetjeneste bidra med nyttige data for å kartlegge utviklingen av benzodiazepinbruk blant rekreasjonelle brukere. 

De såkalt hallusinogene rusmidlene, som inkluderer psykedeliske rusmidler som LSD og dissosiative rusmidler som ketamin, er mindre utbredt. Her mangler vi data for de fleste rusmidlene, men ifølge tall fra EMCDDA hadde i 2017 anslagsvis 1,6 % brukt LSD noen gang i løpet av livet, mens 0,5 % hadde brukt det de siste 12 månedene (EMCDDA, 2019). LSD utgjorde i 2019 bare 1% av beslagene (Kripos, 2019, s. 3). 

De siste par årene har det vært en bekymring knyttet til økt forekomst av det syntetiske opioidet fentanyl, og i Nasjonal overdosestragi 2019-2022 peker man spesifikt på fentanyl i forbindelse med vurderingen av å tilby rusmiddelanalyse (Helsedirektoratet, 2019, s. 11). Mellom 2016 og 2018 så man en økning i fentanylbeslag, men en nedgang mellom 2018 og 2019 (Kripos, 2019, s. 13). Samtidig ble det nylig meldt om tre dødsfall blant unge menn bosatt i Grenland, som politiet mistenker skyldes overdose etter inntak av fentanyl. Det er også påvist fentanyl i flere urinprøver tatt av personer på urinprøvekontrakt (Mogen, 2020). 

4.2.2 Demografiske og geografiske forhold

Norge er et langstrakt land med spredt befolkning, som innebærer utfordringer med tilgjengeligheten av en stasjonær rusmiddelanalysetjeneste. 

Ifølge SSB utgjorde den norske befolkning 5 356 789 personer ved utgangen av 3. kvartal 2019 (SSB, 2019a). Vi vet at rusmiddelbruk er mest utbredt i aldersgruppen 15-34 år, og denne gruppen er derfor den primære målgruppen for rusmiddelanalysetjenester. Gruppen utgjør 1 335 244 personer, altså rundt 25 % av befolkningen. Om vi legger EMCDDAs tall til grunn, kan vi anslå at rundt en tredjedel, det vil si mellom 400 000 og 500 000 personer, har brukt et ulovlig rusmiddel noen gang i løpet av livet. 

Norge er et langstrakt land med en spredt befolkning, hvilket byr på utfordringer når det kommer til rusmiddelanalysetjenesters tilgjengelighet. Ifølge SSB bor 66 % av befolkningen utenfor de fem største tettstedene, det vil si Oslo, Bergen, Stavanger/Sandnes, Trondheim og Fredrikstad/Sarpsborg. I 2019 bodde dessuten 949 123 personer utenfor tettsteder, hvilket utgjør 18% av landets befolkning (SSB, 2019b). I vår spørreundersøkelse oppga ca. halvparten at de bodde utenfor en storby, og 10% oppga at de bodde på landet (se kap. 4.3.2). En stasjonær rusmiddelanalysetjeneste plassert i de største byene vil altså ikke være tilgjengelig for en stor andel potensielle brukere. 

I tillegg til befolkningsspredningen er det også nødvendig å ta hensyn til geografiske forhold: Samtlige av de fem største tettstedene er i den sørlige halvdelen av landet, og stasjonære rusmiddelanalysetjenester lokalisert til disse tettstedene vil derfor ikke være tilgjengelige for dem som bor lenger nord i landet. I de nordligste fylkene, Nordland, Troms og Finnmark, bodde det ifølge SSB 486 452 personer i 2019, det vil si rundt 9 % av Norges befolkning (SSB, 2019b). Dersom en stasjonær rusmiddelanalysetjeneste skal lykkes i å nå ut til brukere i hele landet, bør det finnes et tilbud også i disse fylkene. Grunnet fylkenes størrelse vil imidlertid én stasjonær rusmiddelanalysetjeneste plassert i de største byene ikke være praktisk tilgjengelig for store deler av befolkningen som bor der.

At Norge har en langt mer spredt befolkning enn land som Østerrike, Nederland og Storbritannia, er et hensyn som taler sterkt for at man i Norge bør åpne for innsending av prøver per post, slik Energy Control i Spania tilbyr. Dette må imidlertid veies opp mot ønsket om å komme i direkte kontakt med brukerne, og forutsetter at man får avklart eventuelle juridiske problemstillinger knyttet til å sende ulovlige rusmidler i posten. 

4.2.3 Juridiske forhold

Rusmiddelanalyse innebærer en rekke juridiske problemstillinger. Dersom rusmiddelanalysetjenesten defineres som et forskningsprosjekt, vil det være mulig å omgå enkelte av disse, men det bør også vurderes å foreta lovendringer for å sikre at de som benytter seg av tjenesten, ikke risikerer rettslige konsekvenser. 

4.2.3.1 Medvirkning til narkotikabruk

I motsetning til mange land straffer Norge selve narkotikabruken i tillegg til innehav og anskaffelse av narkotika. Siden det er straffbart å medvirke til narkotikalovbrudd, jf. straffeloven § 15 (2005), er det et spørsmål om en analysetjeneste medvirker til narkotikabruk ved å kommunisere et analyseresultat som kan gjøre en bruker mer tilbøyelig til å innta et stoff.

Først og fremst reiser dette spørsmål om rettsstridsreservasjon, altså om det er slik medvirkning lovgiver har ment å gjøre straffbar. Da det finnes en rekke skadereduserende tiltak i dag som kan antas å øke noens tilbøyelighet til å innta et stoff i enkelttilfeller – for eksempel utdeling av rene sprøyter eller nalokson – virker det lite sannsynlig at formidling av informasjon om et stoffs innhold ville regnes som straffbar medvirkning dersom spørsmålet skulle prøves for domstolene.

Videre har regjeringen vedtatt å overføre ansvaret for reaksjoner overfor personer som tas med mindre mengder narkotika til eget bruk, fra justis- til helsevesenet. Dersom dette gjennomføres, vil det innebære at dagens narkotikaforbud består, men at strafferettslige reaksjoner ikke lenger benyttes ved mindre narkotikalovbrudd knyttet til eget bruk. Rusreformutvalget har i NOU 2019:26 (2019, s. 26-39) skissert en modell der de som tas for slike lovbrudd, pålegges å møte for en kommunal rådgivningsenhet. Det er i skrivende stund uklart om denne modellen vil bli implementert og eventuelt i hvilken form. 

Dersom narkotikabruk avkriminaliseres, er det uansett klart at tilbydere av rusmiddelanalysetjenester ikke vil kunne straffes for medvirkning til bruk – med mindre medvirkning til andres straffrie narkotikabruk gjøres straffbart, og domstolene i tillegg finner analysetjenestene skyldige i medvirkning.

Uansett utfall av rusreformen vil politiet fortsatt ha som oppgave å avdekke og eventuelt beslaglegge ulovlige rusmidler. I forbindelse med deling av FTRs spørreundersøkelse på Freak.no uttrykte flere forummedlemmer skepsis til stasjonære analysetjenester, grunnet frykten for at politiet ville stoppe dem som gikk inn i lokalet. 

Det kan derfor være hensiktsmessig å innføre et amnesti for brukere som er på vei til å få en stoffprøve analysert, likt det som i dag finnes i brukerromsloven § 4. (2004), slik at brukere ikke vegrer seg for å oppsøke analysetjenesten.

4.2.3.2 Analyse av stoffprøver

En eventuell avkriminalisering av befatning med narkotika til eget bruk vil ikke påvirke de juridiske rammene for håndtering av innleverte stoffprøver – ettersom analysetjenestens befatning med innlevert stoff ikke vil være til eget bruk. 

Dersom analysetjenesten skal ta imot stoffprøver og håndtere disse selv, er utgangspunktet at det kreves tillatelse fra Legemiddelverket til å håndtere narkotika. Spørsmålet er imidlertid om de små stoffmengdene som normalt benyttes ved rusmiddelanalyse – som i de fleste tilfeller ikke vil være tilstrekkelige til å gi rus – taler mot at det er snakk om straffbar håndtering av narkotika. Argumentet for rettsstridsreservasjon vil stå sterkere dersom stoffprøvene fortløpende destrueres eller overleveres politiet, slik at det kun dreier seg om helt forbigående håndtering på veien til destruering/overlevering.

Dersom analysetjenesten skal oppbevare innlevert stoff ut over forbigående håndtering av hver enkelt prøve, vil den måtte innhente tillatelse fra Legemiddelverket for å kunne operere lovlig. Tjenesten vil da trolig måtte defineres som et forskningsprosjekt, ettersom vitenskapelige og medisinske formål er de eneste mulige grunnlagene for slik tillatelse i dag. FNs narkotikakonvensjoner sperrer dessuten for annen håndtering av internasjonalt regulerte stoffer, slik at lovgiver ikke vil stå fritt til å vedta nye hjemler på annet grunnlag. 

Det kan alternativt tenkes mulig å utforme og definere tiltaket som medisinsk, slik sprøyteromsordningen i sin tid ble for ikke å bryte med FN-konvensjonene, men dette er antakelig mer folkerettslig risikabelt enn å definere det som et forskningsprosjekt.

Dersom analysetjenesten ikke har tillatelse fra Legemiddelverket til å håndtere narkotika lovlig, og slik tillatelse anses nødvendig ved enhver håndtering av stoffprøvene, kan tjenesten eventuelt utformes på en måte der de ansatte ved analysetjenesten aldri gjør seg skyldige i straffbar håndtering av narkotika. Dette kan for eksempel skje ved at brukerne veiledes ved oppmøte i å analysere og destruere stoffprøven selv, eller ved at det benyttes kontaktfrie analysemetoder som for eksempel Raman-spektroskopi, der brukeren kun presenterer stoffprøven for analyse og tar hånd om den selv senere.

4.2.3.3 Postforsendelser

Ifølge straffeloven § 231. (2005) er det straffbart å sende narkotika til noen. Dette er heller ikke foreslått avkriminalisert i NOU 2019:26 (2019). Dersom analysetjenesten skal åpne for at brukere sender inn stoffprøver per post, reiser dette spørsmål om hvorvidt analysetjenesten medvirker til straffbar sending av narkotika. 

De samme argumenter for rettsstridsreservasjon – stoffprøvens beskjedne mengde og sendingens formål – gjør seg her gjeldende som ved forbigående håndtering og oppbevaring av stoffet. Trolig ville det også være mulig for lovgiver å vedta en egen lovhjemmel for forsendelse av mindre mengder narkotika til analyseformål.

4.2.4 Eksisterende tjenester 

4.2.4.1 Monitorering

En rusmiddelanalysetjeneste vil kunne styrke den allerede eksisterende monitoreringsinnsatsen, særlig for rusmidler som i mindre grad avdekkes av politiet. Dataene samlet fra rusmiddelanalysetjenestene vil være aktuelle å inkludere i «Føre Var»-rapportene.

I dag står Kripos for den beste tilgjengelige statistikken om det norske rusmiddelmarkedet. Informasjonen herfra oppfyller mange av de samme formålene som rusmiddelanalysetjenester, med monitorering av markedet som hovedfunksjon, ved å spore utvikling over tid med hensyn til ulike stoffers prevalens og gjennomsnittlig styrkegrad. Ettersom denne statistikken er basert på beslag, vil den imidlertid til en viss grad påvirkes av hva politi og tollvesen er i stand til å avdekke. Det er derfor grunn til å tro at rusmidler som er lettere å smugle, eller av ulike grunner ikke er like høyt prioritert av politiet, vil være underrepresentert i statistikken.

I tillegg til beslagsstatistikken gjennomføres det årlig analyser av avløpsvannet i Oslo, som også gir en indikasjon på utviklingen av rusmiddelbruken i Norge (EMCDDA, 2020). Fordelen med denne statistikken er at den ikke baserer seg på hva politiet er i stand til å avdekke, men reflekterer hva som faktisk konsumeres. Imidlertid er den begrenset til å omfatte kun fire rusmidler – kokain, amfetamin, metamfetamin og MDMA – og baserer seg kun på analyse av avløpsvannet i Oslo, der det er grunn til å tro at rusmiddelbruken skiller seg vesentlig fra rusmiddelbruken i andre deler av landet. Denne statistikken kan heller ikke si noe om forekomsten av etterligningsstoffer og tilsetningsstoffer, eller om styrkegraden av stoffene.

En tredje kilde til monitoreringsdata er befolkningsundersøkelser. SSB gjennomfører en årlig spørreundersøkelse på vegne av Folkehelseinstituttet for å kartlegge hvor stor andel av befolkningen som rapporterer bruk av ulike rusmidler (Folkehelseinsituttet, 2020). I tillegg kartlegger Ungdata-undersøkelsen rusmiddelvanene til elever ved ungdomsskoler og videregående skoler i ulike kommuner (http://ungdata.no/). Slike befolkningsundersøkelser gir imidlertid først og fremst informasjon om utbredelsen av ulike rusmidler, og lite om utviklingen i stoffenes styrkegrad eller forekomsten av etterligningsstoffer. 

Enkelte av de regionale kompetansesentrene om rus (KoRus) utarbeider årlige «Føre Var»-rapporter, der de søker å kartlegge rusmiddelbruken basert på blant annet statistikkdata og informasjon fra trendpanel, fokusgrupper og mediekilder (Berg, Strandman, Haug & Liv Flesland, 2019, s. 7). Disse rapportene sammenstiller informasjon om hvor utbredt bruken av ulike rusmidler er, rusmidlenes tilgjengelighet, interessen for rusmidlene, hvordan de brukes og hvor mye de koster. Rapportene tar i liten grad for seg utvikling av styrkegrad for de ulike rusmidlene, og de sier også lite om hvilke etterligningsstoffer som er i omløp. 

En rusmiddelanalysetjeneste kan bidra til å styrke den eksisterende monitoreringsinnsatsen, særlig for rusmidler som i mindre grad avdekkes av politi og tollvesen, samt raskere avdekke om det er farlige etterligningsstoffer i omløp. Tjenesten kan også gi nyttig informasjon om hvor rusmidlene kjøpes fra og hvor mye de koster, dersom dette inkluderes blant spørsmål tjenestens brukere må svare på. Dette vil være data som kan inkluderes i blant annet «Føre Var»-rapportene. 

4.2.4.2 Lavterskeltilbud for personer med rusavhengighet

En rusmiddelanalysetjeneste kan integreres i og utfylle det eksisterende lavterskeltilbudet for personer med rusavhengighet, da særlig gjennom utdeling av fentanylteststrimler.   

I Norge i dag finnes det flere lavterskeltilbud for personer med rusavhengighet, særlig rettet mot personer som injiserer opioider. Dette inkluderer tiltak som utdeling av sprøyter og annet brukerutstyr, utdeling av nalokson, gratis helsehjelp og medisinske konsultasjoner, sprøyterom, matservering, akuttovernatting og adgang til dusj og toaletter. 

I Oslo tilbyr Prindsen mottakssenter (https://www.oslo.kommune.no/helse-og-omsorg/rusomsorg/rusinstitusjoner/prindsen-mottakssenter/) blant annet overnatting, sprøyterom og smittevern, og Fransiskushjelpen tilbyr gjennom prosjektet «Sykepleiere på hjul» sårstell, helsevurdering og utdeling av rent brukerutstyr (https://www.fransiskushjelpen.no/rusomsorg). 

Rusmiddelanalysetjenester kan integreres i og utfylle dette tilbudet. Det mest relevante er i denne sammenheng trolig utdeling av fentanylteststrimler til å avdekke fentanyl eller fentanylanaloger i formentlig heroin eller tabletter. 

4.2.4.3 Skadeforebyggende tilbud rettet mot rekreasjonelle brukere

Innføring av rusmiddelanalysetjenester ville innebære en betydelig styrking av den skadeforebyggende innsatsen overfor rekreasjonelle brukere. 

Det finnes i dag få skadeforebyggende tilbud rettet mot rekreasjonelle brukere av ulovlige rusmidler, med enkelte unntak: 

• RUStelefonen (https://www.rustelefonen.no/) tilbyr telefon- og chattetjenester der folk kan få svar på spørsmål om rusmidler og en mulighet til å snakke anonymt med fagpersoner om egen bruk, samt informasjon om rusmidler og rusmiddelbruk via sine nettsider.

• Foreningen Tryggere Ruspolitikk drifter prosjektet Rusopplysningen (https://rusopplysningen.no/), som tilbyr skadeforebyggende informasjon om effekter og risiko ved ulike rusmidler. 

• Chemfriendly (https://chemfriendly.no/) driver oppsøkende arbeid og informasjonsformidling rettet mot chemsex-miljøet, det vil si deler av det skeive miljøet som bruker rusmidler i forbindelse med sex. 

En rusmiddelanalysetjeneste vil innebære en betydelig styrking av den skadeforebyggende virksomheten rettet mot rekreasjonelle brukere og muliggjør kontakt med brukere som ikke nås med det eksisterende tilbudet. Det vil være aktuelt å involvere aktørene som i dag driver skadeforebyggende virksomhet opp mot denne gruppen ved oppstart av et eventuelt rusmiddelanalyseprosjekt.  

4.2.4.4 Helsestasjon for ungdom

Ved å inkludere rusmiddelanalysetjenester i helsestasjon for ungdom-ordningen kan man nå ut til mange unge som ellers ville vegret seg for å oppsøke en tjeneste som utelukkende leverer rusmiddelanalyse.  

Norske kommuner er ved forskrift pålagt å tilby helsestasjon for ungdom, som er et gratis tilbud for ungdom opp til 20 år (Forskrift om helsestasjons- og skolehelsetjenesten, 2018, § 3.). I flere kommuner, inkludert Oslo, er ordningen utvidet til å gjelde unge voksne opp til og med 24 år (Sex og Samfunn, 2019). 

Helsestasjoner for ungdom tilbyr prevensjonsveiledning, testing og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner og veiledning om ulike tema, inkludert rusmiddelbruk. Mange unge i den relevante aldersgruppen benytter seg i dag av helsestasjonene, og å gå dit for å levere en rusmiddelprøve eller motta et analyseresultat vil derfor neppe oppleves like mistenkeliggjørende som å oppsøke et kontor som utelukkende leverer rusmiddelanalyse og andre rusrelaterte tjenester. Det kan derfor vurderes om man bør utvide helsestasjonens tilbud til også å dekke rusmiddelanalyse, eventuelt at helsestasjonen i enkelte kommuner integreres med, eller samarbeider med en rusmiddelanalysetjeneste. 

4.2.5 Uteliv og festivaler

Norge har ikke en like utbredt festivalkultur som andre europeiske land, særlig ikke typen festivaler hvor ulovlige rusmidler er spesielt utbredt. Dette medfører at en oppsøkende rusmiddelanalysetjeneste på festivaler er mindre aktuelt her enn f.eks. i Storbritannia. Den mest aktuelle arenaen for en oppsøkende tjeneste vil trolig være russetreff, hvor man vil ha mulighet til å nå ut til svært mange førstegangsbrukere.  

I forbindelse med Utelivsstudien 2017 ble gjester ved utesteder og nattklubber i Oslo og andre byer på Østlandet spurt om sine rusmiddelvaner. De ble også spurt om de ville avgi en spyttprøve. I Oslo oppga over en femtedel å ha brukt MDMA minst én gang i løpet av livet, mens litt under en fjerdedel oppga å ha prøvd kokain. Omtrent 18 % testet dessuten positivt på bruk av et ulovlig rusmiddel, som tydet på at de hadde brukt nylig. (Bretteville-Jensen, Andreas, Furuhaugen & Gjerde, 2017, s. 12-13). I de andre byene på Østlandet oppga betydelig færre å ha prøvd MDMA og kokain, men likevel en langt større andel enn man finner for befolkningen for øvrig (Bretteville-Jensen et al., 2017, s. 16). 

Rusmiddelbruk virker med andre ord å være mer utbredt blant utelivsgjestene enn i befolkningen generelt, hvilket gjør utelivsgjester til en aktuell målgruppe for rusmiddelanalysetjenester. Det samme er rimelig å anta for festivaldeltakere, da det er et betydelig overlapp mellom de to gruppene. Festivalgjester var også inkludert i Folkehelseinstituttets utelivsstudie, men resultatene er ikke publisert eller dekket i media ennå, og studien ferdigstilles ved utgangen av 2020 (Folkehelseinstituttet, 2018).

Norge har ikke en like utpreget festivalkultur som andre europeiske land, som f.eks. England. Hvert år arrangeres det 80 musikkfestivaler i Norge, men svært få som fokuserer på EDM (Electronic dance music), eller andre sjangre som særlig forbindes med illegale rusmidler. Den største festivalarenaen for ungdom under 20 år i Norge er russetreff. På det største enkelttreffet, Landstreffet i Stavanger, deltar 14 500 russ. På Tryvann holdes det fem treff fordelt over flere uker med totalt over 60 000 deltagere. «Det antas at noen eksperimenterer med illegale rusmidler for første gang, bruker mer og/eller prøver andre typer rusmidler enn de tidligere har gjort,» skriver Bretteville-Jensen i beskrivelsen av studien RUSS-2019, en studie blant deltakere på tre store russesamlinger våren 2019 (Folkehelseinstituttet, 2019). Resultatene fra studien var ikke publisert da denne rapporten ble skrevet.

Med tanke på at de aller fleste av brukerne som befinner seg på russetreff, vil være enten førstegangsbrukere eller såkalt «naive» brukere, vil dette være en viktig arena for oppsøkende rusmiddelanalyse i Norge dersom skadeforebygging er et uttalt mål.

4.3 Hva ønsker norske brukere?

Det er stor interesse for rusmiddelanalyse blant respondentene på vår spørreundersøkelse. Flesteparten ønsker å få analysert MDMA eller psykedeliske stoffer og er villige til å betale rundt 100-200 kroner per prøve. Det er størst interesse for oppsøkende tjenester på festivaler og utesteder, samt tjenester som tilbyr innsending per post. 

4.3.1 Om spørreundersøkelsen

20.12.2019 opprettet Foreningen Tryggere Ruspolitikk en spørreundersøkelse for å kartlegge interessen for rusmiddelanalyse blant norske brukere av ulovlige rusmidler. Undersøkelsen ble delt på Facebook- og Twitter-kontoene til Foreningen Tryggere Ruspolitikk og EmmaSofia, Reddit-forumet «Rusmidler» og på nettstedet Freak.no sin seksjon for «Rus» og «Rusmidler». Undersøkelsen bestod av ni spørsmål og hadde 737 registrerte svar ved utgangen av januar 2020.

4.3.2 Demografiske forhold

89% av respondentene oppga å ha brukt illegale rusmidler, hvorav 14% svarte at det var lenge siden. I resultatene nedenfor inkluderes ikke dem som oppga at de ikke benytter seg av illegale rusmidler. 

85% av respondentene var menn, og aldersfordelingen kommer fram av tabellen nedenfor (figur 1):

Av dem som svarte at de hadde brukt et ulovlig rusmiddel, var ca. 66 % under 35 år. Samtidig var en overraskende høy andel (ca. 31 %) mellom 36 og 55 år. 

Tabellen nedenfor viser respondentenes bosted (figur 2).

Vi ser at rundt halvparten av respondentene bor utenfor storbyer. Dette er relevant i vurderingen av hvordan en eventuell rusmiddelanalysetjeneste kan utformes for å nå flest mulig. Stasjonære tjenester plassert i de større byene vil trolig ikke nå en stor andel av målgruppen for rusmiddelanalysetjenester. 

4.3.3 Interesse for rusmiddelanalyse

89% svarte at de kunne tenke seg å benytte seg av rusmiddelanalysetilbud, mens 6% svarte «Vet ikke» og 5% ønsket ikke å benytte et slikt tilbud. 

Oversikten over hvilke rusmidler respondentene kunne tenke seg å teste, ser slik ut (figur 3):

Andre rusmidler som ble oppgitt inkluderer benzodiazepiner, DMT, forskjellige NPS og organiske rusmidler som cannabis og fleinsopp. Det var også flere som hadde skrevet at de var interessert i å analysere 2C-B før dette ble inkludert som et av alternativene. Ettersom LSD og MDMA er mindre utbredt i Norge enn kokain (EMCDDA, 2019), er det grunn til å tro at det har vært seleksjonseffekter i hvem som svarte på spørreundersøkelsen. 

4.3.4 Preferanser for utforming av tjenesten

Vi var interessert i å vite hvilke analysetjenester det var aktuelt for respondentene å bruke.  Spørsmålet var utformet slik: «Om du skulle bruke en analysetjeneste, hvor sannsynlig er det at du hadde...». Tabellen nedenfor viser resultatene (figur 4). 

En svakhet ved undersøkelsen er at svaralternativene mellom ytterpunktene og «kanskje» ikke har noen etikett. Disse burde nok ha hatt etiketter som «lite sannsynlig» og «noe sannsynlig», selv om det er rimelig å anta at de få som valgte disse alternativene, tolket dem i denne retningen. I den videre omtalen tar vi derfor utgangspunkt i at de som har svart «ja, det ville jeg gjort», «kanskje», eller alternativet imellom disse to, i det minste kunne ha vært interessert i å benytte seg av tilbudet.

Som vi kan se av tabellen, var det størst interesse for å teste rusmidler med hurtigtest hjemme. Omtrent 91 % oppga at de hadde brukt hurtigtester hjemme, og så godt som alle (ca. 99%) kunne vært interessert i dette. Det viser at det er stor villighet blant respondentene til å benytte seg av rusmiddelanalyse, men at mange foretrekker å kunne foreta analysen på egen hånd. Det ble imidlertid ikke opplyst om at hurtigtester gir et mindre presist og mindre pålitelig resultat enn mer avanserte analysemetoder som ikke kan benyttes hjemme. Det kan tenkes at resultatene ville blitt annerledes dersom flere hadde visst dette. 

Et stasjonært tilbud der man møter opp på et kontor for å levere prøven, vil gi de beste forutsetningene for å tilby sekundære skadeforebyggende tiltak, men fra undersøkelsen fremkommer det at dette er det minst aktuelle alternativet for respondentene. Bare ca. 28 % svarte at de hadde vært villige til å benytte seg av et slikt tilbud, og over 21 % svarte at det ikke er sannsynlig. Samtidig svarte litt under 72 % at de i det minste kunne vært interessert i å benytte seg av et slikt tilbud. For disse er det grunn til å tro at hvordan tjenesten er utformet og hvor tilgjengelig den er, vil kunne avgjøre om de benytter seg av den eller ei. 

Videre kan man se at omtrent 79 % kunne vært interessert i å sende inn prøver i posten, men at bare ca. 42 % svarte at de ville gjort dette. Også i dette tilfellet er det rimelig å anta at måten tjenesten er utformet på, er av stor betydning for hvor mange som ville benyttet seg av den. Relevante faktorer kan her eksempelvis være hvordan man sikrer anonymitet og hvor lang tid det vil ta for å få svaret fra analysen.  

Det er interessant å merke seg at det blant respondentene var større interesse for å bruke en rusmiddelanalysetjeneste som tilbys ved en festival eller en klubb enn å sende inn en prøve i posten. Omtrent 92 % oppga at de kunne vært interessert i å benytte seg av en slik tjeneste, hvorav nesten 67 % svarte at de ville gjort det. 

Det er vanskelig å si noe sikkert om hva dette kan skyldes. En mulig forklaring kan være at det på festivaler eller i utelivet er mange som kjøper rusmidlene på stedet, og derfor føler et større behov for å få rusmidlene analysert. Da The Loop gjennomførte sitt pilotprosjekt med rusmiddelanalyse på festival, oppga omtrent halvparten av dem som benyttet seg av tjenesten å ha skaffet rusmidlene fra en venn, bekjent eller ukjent selger på festivalområdet (Measham, 2019). En annen forklaring kan være at man i disse tilfellene får resultatet nesten umiddelbart, mens man ved innsending gjerne må vente i flere dager. Mange opplever nok også at de på en festival har større mulighet til å være anonyme enn dersom de måtte møte opp på et kontor i nærheten av der de bor.

4.3.5 Betalingsvillighet

Vi stilte også spørsmål om hvor mye respondentene var villige til å betale for en rusmiddelanalysetjeneste. 96% av respondentene hadde vært villige til å betale for tjeneste, men kun 21 % svarte at de ville betalt mer enn 200 kr per prøve. Nesten halvparten (45%) oppga at de var villige til å betale mellom 100 og 200 kr for analysen. 

4.3.6 Tillit til selger

Det siste spørsmålet var om respondentene ville stolt på en selger dersom vedkommende hevdet å ha fått rusmiddelet analysert. Svarene kan ses i tabellen nedenfor (figur 5). 

Vi ser at de færreste ville stolt på informasjon fra en ukjent selger, men ganske mange (ca. 40 %) kjøper av venner og ville stolt på informasjon fra disse. Det tyder også på at kjøp og salg mellom venner er relativt utbredt, og at å tilby rusmiddelanalyse i disse miljøene vil komme flere enn dem som benytter seg av tjenesten til gode. 47 % svarte at de ikke ville stolt på selgeren. Dette kan enten skyldes at de ikke kjøper fra venner, eller at de uansett ikke ville stolt på informasjonen. Av de 9% som svarte annet, oppgir de fleste at det kommer an på selgeren, og mange svarte at de kunne stolt på selgeren dersom det hadde foreligget dokumentasjon på resultatet. 

4.4 Hvilke problemstillinger bør avklares?

4.4.1 Hvilken målgruppe ønsker man å nå ut til?

4.4.1.1 Introduksjon

Et viktig aspekt ved diskusjonen om hvorvidt rusmiddelanalyse skal tilbys og hvordan tjenesten skal fungere, er hvilken målgruppe/brukergruppe tjenesten er ment å nå ut til. Forskjellige brukergrupper har forskjellige behov og vil trolig tilnærme seg en slik tjeneste forskjellig. Vi kan dele opp brukergruppene i disse generelle kategoriene:

• «Tyngre brukere»

• Rekreasjonelle brukere

• Salgsleddet

4.4.1.2 «Tyngre brukere» 

Dersom rusmiddelanalysetjenesten skal rettes mot tunge brukere, må den være lett tilgjengelig og gi raske resultater. Fentanylteststrimler og hurtigtester er trolig de mest aktuelle metodene for denne brukergruppen. 

I Norge er de fleste skadereduserende tiltak rettet mot personer med omfattende avhengighetsproblematikk, spesielt personer som injiserer opioider eller amfetamin. Rusmiddelanalysetjenester rettet mot denne brukergruppen vil først og fremst avdekke forekomsten av f.eks. fentanylanaloger i heroin og tabletter, eventuelt PMMA/PMA i amfetamin, for å forebygge overdoser. Om man skal tilby rusmiddelanalysetjenester mot denne brukergruppen, er det viktig at tjenesten er lett tilgjengelig, eksempelvis ved et allerede eksisterende lavterskeltilbud. Det er også essensielt at tjenesten kan gi raske resultater, siden denne brukergruppen ofte vil ha utfordringer med å avvente bruk. 

Flere studier har undersøkt bruken av fentanylteststrimler blant rusavhengige  både i USA og Canada. Studiene viser at tilbudet var ønsket i denne brukergruppen, og at brukerne rapporterte endret brukeratferd når fentanyl eller fentanylanaloger ble påvist (Goldman et al., 2019, s. 7). Fentanyl er imidlertid så langt mye mer utbredt i USA og Canada enn i Norge og Europa. 

Under utarbeidelsen av denne rapporten besøkte vi et brukerrom i Barcelona hvor brukerne tilbys rusmiddelanalyse både ved bruk av fentanylstrips og innsending til Energy Control. Selv om tilbudet var ønsket blant brukerne generelt, og mange takket ja til analyse hvis de for eksempel hadde kjøpt av en ny selger, var det få som benyttet seg av det regelmessig. De ansatte påpekte at de hovedsakelig brukte tilbudet til egen monitorering av det lokale markedet, samt til å sjekke innholdet av stoff som var blitt brukt ved overdoser. Fentanyl og fentanylanaloger ble sjelden påvist. 

På innspillsmøtet understreket flere betydningen av å ha et analysetilbud rettet mot denne målgruppen, og Prindsens mottakssenter gav også uttrykk for at det kunne være aktuelt å tilby tjenesten i forbindelse med brukerrommene. Man vektla her at et slikt analysetilbud kunne bidra til å kartlegge hvilke stoffer som var i omløp i miljøet, og da særlig avdekke forekomst av fentanylanaloger. Det ble også understreket at det var nødvendig at tjenesten var gratis dersom den skulle være aktuell for denne målgruppen. 

4.4.1.3 Rekreasjonelle brukere

Rekreasjonelle brukere utgjør flertallet av dem som benytter seg av rusmiddelanalyse, og er primært opptatt av å unngå farlige etterligningsstoffer. Skal tjenesten være aktuell for denne gruppen brukere er det viktig at den er lagt opp slik at brukerne sikres anonymitet, og at det ikke oppleves stigmatiserende eller mistenkeliggjørende å oppsøke tjenesten.

Når vi ser på erfaringene fra europeiske aktører, er det ikke hovedsakelig de «tyngre» brukerne som benytter seg av rusmiddelanalysetjenester. De fleste etablerte tjenestene er hovedsakelig rettet mot rekreasjonelle brukere. Flertallet i denne gruppen bruker rusmidler sporadisk og opplever ikke selv bruken som problematisk. For denne brukergruppen vil rusmiddelanalyse primært handle om å påvise farligere etterligningsstoffer og NPS, eller uvanlig høy styrkegrad. 

Rekreasjonelle brukere kan også deles inn i to underkategorier: 1. Førstegangsbrukere eller «naive» brukere og 2. erfarne brukere. I sistnevnte gruppe vil også en større andel være i faresonen for å utvikle et rusproblem. Overfor de erfarne brukerne vil det dermed være aktuelt med mer inngående oppfølging av rusvaner og informasjon om hjelpetiltak, mens skadeforebygging blant førstegangsbrukere og naive brukere først og fremst vil handle om å unngå overdoser eller andre uønskede reaksjoner ved å formidle doseringsinformasjon og andre risikoreduserende råd. 

Rekreasjonell rusmiddelbruk kan foregå i private sammenhenger eller i festival- og utelivet. Et spørsmål blir da i hvilke sammenhenger det er ønskelig å nå ut til de rekreasjonelle brukerne. Selv om alle kan benytte seg av en stasjonær rusmiddelanalysetjeneste før de drar på en festival eller et utested, kan det ofte være mer gunstig å tilby tjenesten der arrangementet skjer, siden rusmidlene ofte kjøpes på stedet eller like i nærheten. 

Det fremgår fra spørreundersøkelsen vår at det er stor interesse for rusmiddelanalyse blant rekreasjonelle brukere: Nærmere 90% av brukerne oppga å kunne tenke seg å benytte seg av et slikt tilbud. Dette samsvarer med erfaringene til Chemfriendly, som opplevde stor interesse da de arrangerte kurs om bruk av hurtigtester. EmmaSofia hadde også sett en økende etterspørsel etter hurtigtester da de drev nettbutikken, og etter de måtte legge ned driften grunnet manglende kapasitet, var det mange som tok kontakt med dem for å høre om det likevel var mulig å skaffe seg hurtigtester. 

Fra spørreundersøkelsen og kommentarene fra forum-medlemmene fremgår det imidlertid også at interessen i stor grad er avhengig av hvordan tjenesten er lagt opp og hvordan den fremstår. En viktig faktor er da hvorvidt det er mulig å være anonym og unngå å bli mistenkeliggjort for å bruke tjenesten. Rekreasjonelle brukere er ofte ikke del av et kjent brukermiljø, og mange i denne gruppen vil kunne være tilbakeholdne med å avsløre at de bruker illegale rusmidler. Derfor er trolig mange i denne gruppen også skeptiske til tjenester som innebærer fysisk oppmøte: I spørreundersøkelsen vår svarte bare 28 % av de som oppga å ha brukt et ulovlig rusmiddel at de ville ha benyttet seg av en slik tjeneste, og 21 % svarte at det ikke var sannsynlig. Til sammenligning svarte 91 % at de ville benytte seg av hurtigtester som kunne brukes hjemme.

Én måte å sikre anonymitet på er å åpne for innsending av rusmidler i posten. I undersøkelsen svarte 42 % at de ville benyttet seg av en slik tjeneste. Ulempen med denne løsningen er at manglende kontakt med brukerne begrenser muligheten til å drive skadeforebyggende informasjonsarbeid, samt avdekke begynnende rusproblemer. I tillegg er det juridiske utfordringer knyttet til å sende stoffprøver i posten (se kap. 4.2.3 om juridiske forhold). 

Et alternativ til en stasjonær tjeneste er å tilby oppsøkende rusmiddelanalyse på eller ved festivaler eller utesteder. I vår spørreundersøkelse oppga 67 % at de ville ha benyttet seg av en slik tjeneste. Dette er særlig relevant som tiltak for å nå førstegangsbrukere og naive brukere, og gi dem skadeforebyggende råd og informasjon om risikoen forbundet med å bruke rusmidler. 

Ettersom kontakten med brukerne er begrenset til festivalen eller utelivsarrangementet, gir oppsøkende analyse imidlertid ikke samme mulighet til å følge brukerne over tid og eventuelt avdekke begynnende rusproblemer som en stasjonær tjeneste. Det er også praktiske utfordringer ved å drive informasjonsarbeid i en festivalsammenheng, som for eksempel trengsel, støy og alkoholpåvirkning. Imidlertid kan tjenesten brukes til å få brukernes tillit og eventuelt overbevise dem om å benytte seg av en stasjonær tjeneste i fremtiden. 

For å øke villigheten til å oppsøke stasjonære tjenester, er det viktig at disse er lokalisert og utformet på en slik måte at brukerne ikke føler seg mistenkeliggjort når de oppsøker tjenesten. Det bør derfor ikke være opplagt at folk kommer dit for å få rusmidler analysert, og kontorene bør være lokalisert slik at det ikke er unaturlig at folk kommer og går. Inngangen bør også være plassert slik at den ikke er veldig synlig, gjerne i en korridor eller oppgang med andre kontorer det er plausibelt at brukerne kan ha besøkt.

I det britiske pilotprosjektet fra 2018 ble tre ulike lokaler benyttet til den stasjonære tjenesten: En kirke, en ruskonsulenttjeneste og et ungdoms- og samfunnshus. De fant at flere uttrykte at de vegret seg for å oppsøke ruskonsulenttjenesten fordi de fryktet at venner eller familie skulle se dem, mens antallet som benyttet seg av tjenesten økte da den ble flyttet til ungdoms- og samfunnshuset (Measham, 2020, s. 6). Dette tyder på at plasseringen av tjenesten er av betydning for tjenestens tilgjengelighet.

En annen måte å redusere faren for mistenkeliggjøring på, er å integrere tjenesten i en tjeneste som allerede benyttes av den allmenne befolkningen, for eksempel helsestasjon for ungdom (omtalt i kap. 4.2.4). Imidlertid har enkelte brukere vi har vært i kontakt med, ytret skepsis til å innrømme rusmiddelbruk overfor offentlig ansatte. De har heller foretrukket å benytte seg av likepersonsbaserte tjenester som tilbys av ideelle aktører de har tillit til. 

I tillegg er helsestasjon for ungdom forbeholdt de under 25 i enkelte kommuner, samt de under 20 i en del andre kommuner. Tjenesten vil dermed ikke nå ut til en stor del av dem som er i målgruppen for rusmiddelanalysetjenester. I vår spørreundersøkelse var det knapt 23 % av dem som oppga å bruke eller å ha brukt et rusmiddel som var mellom 18 og 25. Det er dessuten grunn til å tro at en rusmiddelanalysetjeneste rettet kun mot så unge personer vil møte motstand både politisk og kanskje også fra helsestasjonene. 

Dersom rusmiddelanalysetjenester innføres i helsestasjoner for ungdom, bør det derfor i første rekke være som et prøveprosjekt der kommuner som ønsker det, kan søke om midler til å etablere et rusmiddelanalysetilbud. Man kan så vurdere måloppnåelse og erfaringer før man eventuelt utvider tjenesten til et nasjonalt tilbud. 

I tillegg til å legge opp tjenesten slik at man unngår mistenkeliggjøring, er det også nødvendig å sørge for at tjenesten fremstår som både tilgjengelig og relevant for målgruppen. Dette ble blant annet understreket av Chemfriendly under innspillsmøtet: I forbindelse med kursene de arrangerer om bruk av hurtigtester har de fått tilbakemelding om at analyse med hurtigtester, blir sett på som «nerdete», noe mange i deres målgruppe ikke identifiserer seg med. De vektla derfor betydningen av å markedsføre rusmiddelanalyse som noe enkelt og kult, for å sikre at folk benytter seg av tjenesten.

4.4.1.4 Salgsleddet

Å rette tjenesten mot salgsleddet kan trolig gjøre en rusmiddelanalysetjeneste mer virkningsfull, men anses som kontroversielt og er lite utbredt blant dagens aktører. 

En tredje mulig målgruppe for rusmiddelanalyse er salgsleddet. Ved å nå ut til dem som selger rusmidlene, kan tjenestens effekt forsterkes ved at selgere forhindres fra å selge særlig farlig eller forfalsket stoff til kundene sine. Hvis en velrennomert selger av MDMA for eksempel oppdager at forsyningsleddet har levert PMMA, er det sannsynlig at produktet ikke vil bli solgt, da forgiftninger kan skade selgerens omdømme. Selgeren vil da kunne klage til forsyningsleddet ved å vise til analyseresultatet, slik at forsyningsleddet kan ta det videre.

Tjenester rettet mot salgsleddet er vanskelige å forsvare politisk, og er enkelte steder heller ikke tillatt. Flere av aktørene vi har hatt kontakt med, opplever det som vanskelig å rettferdiggjøre en slik tilnærming. De påpeker også at det er problematisk hvis analysesvar brukes som reklame, eventuelt til å villede brukerne. Samtidig anerkjenner enkelte aktører, som Energy Control, at salgsleddet er representert blant deres tjenestemottakere.

Dersom det er et mål å nå ut til salgsleddet, er det nødvendig at tjenesten sikrer en høy grad av anonymitet, eksempelvis ved anonym innsending per post eller personlig avlevering av prøver i én eller flere diskré «postkasser» opprettet for formålet.

4.4.2 Hvilket mål ønsker man å oppnå?

4.4.2.1 Monitorering

Monitorering krever et mindre antall analyserte prøver, som går på bekostning av brukernes behov. For å dekke et stort geografisk område og spare kostnader bør det tillates forsendelse via systemer som benyttes av etablerte analysetjenester. Eventuelt kan det opprettes egne kontaktpunkter flere steder i landet, som vil medføre etableringskostnader. 

Hvis monitorering er det primære formålet, er det nødvendig å avklare hvilke brukergrupper eller deler av det illegale markedet man ønsker å overvåke, da forskjellige brukergrupper og markedssegmenter vil gi ulike typer data. Det er da ikke nødvendig med flere prøver enn det som trengs for å kunne foreta et populasjonsstudie. Midlene til tjenesten vil da fordeles deretter, og ikke nødvendigvis etter hva brukerne etterspør. 

DIMS-nettverket løftet dette som en problemstilling ved monitorering, da de ønsket å kunne tilby flere analyser av enkelte nedprioriterte rusmidler, blant annet LSD. På grunn av analysekostnaden og prioriteringer i myndighetenes monitorering gjennomfører DIMS kun to LSD-analyser i uken – til tross for at svært mange ønsker analyse av LSD i festivalsesongen. Dette er uheldig i et skadeforebyggingsperspektiv. Samtidig muliggjør de innsamlede dataene varslingskampanjer som kan nå flere enn informasjon gitt til individuelle brukere. 

Ettersom monitoreringsformål ikke krever at det gjennomføres flere prøver enn nødvendig for å foreta en populasjonsstudie, er det ved monitorering ikke like viktig å gjøre tjenesten tilgjengelig for brukerne som hvis målet er skadeforebygging. Dette innebærer at tjenesten kan drives kommunalt eller statlig fremfor av ideelle aktører, selv om dette kan medføre at færre benytter seg av den. Fordelen med en slik løsning er at det i større grad sikrer økonomisk forutberegnelighet og ansvarlighet, hvilket også sikrer kvaliteten av monitoreringsdataene over tid. 

For å kunne monitorere regionale forskjeller i rusmiddelbruk og illegale rusmiddelmarkeder er det viktig at tjenesten har et stort geografisk tilfang. Den mest kostnadseffektive måten å gjøre dette på er å tilby innsending av prøver per post. Dette gjør det også mulig å ha én sentral enhet som foretar analysene, fremfor å måtte investere i analyseutstyr til flere regionale enheter. 

Dersom analysen helt eller delvis utføres av en aktør som allerede foretar lignende analyser, slik som seksjon for rettstoksikologisk analytikk ved Oslo Universitetssykehus eller Kripos, kan det også foretas svært presise analyser uten å måtte etablere et helt nytt laboratorium. Under innspillsmøtet kom det imidlertid frem at ettersom seksjon for rettstoksikologisk analytikk analyserer spor av stoffer i biologisk materiale, der stoffene finnes i svært lave mengder, vil å håndtere rusmidler i de mengder som finnes i pulver eller tabletter, kreve egne rutiner eller dedikerte instrumenter for å unngå kontaminering. Analysene gjort med instrumentene som seksjonen benytter, er dessuten kostbare. De stilte seg samtidig positive til å være referanselaboratorium og bidra til kvalitetskontroll, og mente at som en aktør med bred kunnskap om analysering av rusmidler og analysemetoder kunne det være aktuelt for dem å være en tredjepart i et rusmiddelanalyseprosjekt. De anbefalte da å innføre prosjektet som et forskningsprosjekt, for å ivareta etiske og rettslige aspekter. 

Det er imidlertid, som tidligere nevnt, juridiske utfordringer knyttet til å sende rusmidler per post. I tillegg begrenses muligheten til å komme i kontakt med brukerne. Dersom dette utelukker postforsendelser, må den geografiske spredningen sikres ved å at man oppretter ulike regionale enheter som kan foreta analysene. Da god monitorering krever presise analysemetoder som både kan gi kvalitative og kvantitative svar, vil dette medføre betydelige etableringskostnader hvis tilbudet skal dekke hele landet. Det er derfor usikkert om rusmiddelanalyse til monitoreringsformål er gjennomførbart hvis postforsendelse utelukkes.

4.4.2.2 Skadeforebygging 

Skadeforebygging tilsier at brukernes behov er i fokus. Det er da et mål at så mange brukere som mulig kan nyttiggjøre seg av tjenesten direkte eller indirekte. Ideelt sett skjer kommunikasjonen med brukerne ansikt til ansikt, enten på sentre rundt om i landet eller i festivalsammenheng.  

Hvis det overordnede målet er skadeforebygging, bør hovedfokus være å gjøre tjenestene tilgjengelige for brukerne, slik at så mange som mulig benytter seg av dem. Samtidig bør tjenestene legges opp slik at de i størst mulig grad nyttiggjør seg av det som i kap. 2.3 omtales som sekundære skadeforebyggende effekter. Under innspillsmøtet vektla også Chemfriendly betydningen av å gi skadeforebyggende informasjon sammen med analysesvaret.

Dette innebærer at tjenesten, i tillegg til å tilby rusmiddelanalyse, også bør inkludere tiltak som:

• kunnskapsformidling om rusmidler og risikoreduksjon; 

• utdeling av brukerutstyr, samt;

• samtaler om brukeres rusvaner og eventuell henvisning til andre helsetjenester. 

Slike tiltak vil være lettest å gjennomføre dersom brukerne må møte opp på et fast sted for å få rusmidlene analysert. Da vil det også være mulig å følge dem opp over tid, og slik potensielt fange opp dem som er i ferd med å utvikle et rusproblem tidlig. Imidlertid vil dette, som diskutert over, kunne gå på bekostning av tilgjengeligheten, da mange rekreasjonelle brukere vil vegre seg for å oppsøke et fast sted for å få rusmidlene analysert. 

For gruppen som gjerne betegnes som «tyngre» brukere, kan det være mer aktuelt å knytte analysetjenesten til tjenester de allerede oppsøker, som brukerrom og andre lavterskeltiltak. Analysen vil da primært bestå i testing for fentanyl og fentanylanaloger ved bruk av teststrimler, eventuelt avdekking av PMMA/PMA i amfetamin ved hurtigtest. Ettersom denne gruppen allerede har omfattende rusproblemer, vil den sekundære skadeforebyggende effekten være mindre enn ved tiltak rettes mot rekreasjonelle brukere.  

Å åpne for innsending av prøver per post vil gjøre tjenesten mer tilgjengelig for rekreasjonelle brukere, men gir mindre muligheten til å nyttiggjøre seg av sekundære skadeforebyggende effekter. En mulig løsning er å formidle analyseresultatene til brukerne digitalt, men da kun etter at de har svart på spørsmål om egne rusvaner og lest gjennom informasjon om rusmiddelets risikoprofil og skadeforebyggende råd. 

Det er også mulig å legge opp til at resultatet formidles personlig gjennom en anonym digital tjeneste, slik som appen Wickr, enten muntlig eller via chat. Brukeren kan da motta skadeforebyggende informasjon samtidig som rusmiddelanalysetjenesten kan komme i dialog med brukeren. Utfordringen med denne løsningen er at den er ressurskrevende, særlig dersom mange benytter seg av tjenesten. 

Disse to løsningene kan eventuelt kombineres i en tosporet modell, der tjenesten basert på analyseresultatet eller brukerens svar på et digitalt spørreskjema velger å ta mer personlig kontakt når det er særlig grunn til bekymring eller behov for nyansert formidling. 

Dersom innsending per post utelukkes, vil tilgjengelighet for brukerne måtte sikres ved at rusmiddelanalysetjenester opprettes flere steder i landet. Som nevnt under diskusjonen om rusmiddelanalyse til monitoreringsformål, vil dette innebære betydelige etableringskostnader hvis størst mulig dekning er et mål. Imidlertid vil et formål om skadeforebygging ikke kreve at man benytter like nøyaktige analysemetoder som hvis formålet er monitorering; både Raman-spektroskopi og FTIR kan være kurante metoder til dette formålet. Dette vil innebære lavere investerings- og driftskostnader for å sikre et landsdekkende tilbud, hvilket gjør det mer økonomisk gjennomførbart enn landsdekkende monitorering. 

En annen måte å sikre tilgjengelighet på er å tilby rusmiddelanalyse på festivaler eller lignende arrangementer der det erfaringsmessig brukes ulovlige rusmidler. Dette gjør det mulig å komme i dialog med brukerne der de er, selv om de kan være bosatt mange ulike steder. En ulempe ved denne løsningen er de praktiske utfordringene knyttet til analysetilbud i festivalsammenheng, samt at det er vanskeligere å følge opp brukerne over tid. 

På den annen side kan en oppsøkende tjeneste etablere kontakt og bygge tillit med mål om å få brukerne til også å oppsøke en stasjonær tjeneste. Oppmøte ved stasjonære tjenester er fordelaktig idet brukerne oftere vil være edru og gjerne kommer inn flere dager før de har tenkt å bruke rusmiddelet, slik at de er i stand til å ta mer nøkterne valg. Det gir dessuten sosialarbeiderne bedre tid til å bygge en relasjon til brukere fra rekreasjonelle miljøer. Selv om oppsøkende tjenester etablerer kontakten, gir stasjonære tjenester bedre dialogmuligheter. 

4.4.2.3 Indirekte endre det illegale rusmiddelmarkedet 

At brukere og selgere kan kontrollere innholdet i stoffene som selges og konsumeres, kan skjerpe kravene som stilles til selgere, og slik indirekte påvirke det illegale rusmiddelmarkedet. Også varslingskampanjer kan bidra til dette. Aktører som tilbyr rusmiddelanalyse, ser dette som en positiv bieffekt av tjenesten. 

Ved å påvirke det illegale rusmiddelmarkedet indirekte kan rusmiddelanalysetjenester påvirke mer enn kun atferden til brukerne. Selv om det ikke er et uttalt formål for noen av de eksisterende tjenestene, nevner flere endring av det illegale markedet som en positiv bieffekt. Dette kan skje ved at analyseresultatene når salgsleddet som tidligere nevnt – enten ved at brukere gir tilbakemelding til selger eller ved at selger får analysert en vareprøve fra forsyningsleddet. Dette bidrar til økt ansvarliggjøring oppover i verdikjeden og skjerpede kvalitetskrav.

En slik effekt kan også følge av varslingskampanjer om for eksempel tabletter med svært høy styrkegrad eller innhold av farlige etterligningsstoffer. I tillegg til å bidra skadeforebyggende kan oppmerksomhet om farlig stoff i omløp legge press på selgere til å forsikre seg om at de ikke selger det det advares mot, da de ellers kan få et dårlig rykte.

Dersom tjenesten tilbys ved en festival, vil den kunne rette seg inn mot typiske festrusmidler som MDMA og kokain. Forekomst av falske ecstasy-tabletter eller kokain utblandet med flere farlige tilsetningsstoffer kan da avdekkes i en sammenheng hvor advarsler spres svært raskt. Dette er også særlig nyttig idet det på festivaler er større sjanse for at selgere svindler brukere, siden de kan selge til et stort antall mennesker på kort tid som de sannsynligvis ikke vil møte igjen.

En tjeneste som eksplisitt forsøker å endre det illegale markedet, særlig hvis den retter seg mot salgsleddet, kan bli kritisert for å gi narkotikasalg en slags moralsk legitimitet. Måten analysesvaret formidles på, vil imidlertid avgjøre hvorvidt selgere kan bruke det i markedsføring, slik at mange selgerne ikke nødvendigvis vil oppleve at tjenesten hjelper dem – snarere tvert imot, da lite kvalitetsbevisste selgere må bli mer kritiske til varene de tar inn.

Selgers omdømme er om mulig enda viktigere på det mørke nettet, hvor tilbakemeldinger fra kjøperne ligger synlig for alle. Det er trolig i slike markeder at det er mest relevant for selgere å vise til analyseresultater, men også lettere for brukere å finne ut at selger har forfalsket analyseresultatet, ettersom kjøpere kan melde om avvikende analyseresultat. En slik dynamikk forutsetter imidlertid, som nevnt, at resultatene formidles skriftlig og eventuelt er identifiserbart på én eller annen måte, hvilket mange tjenester bevisst unngår.

4.4.3 Hvem skal levere tjenesten?

Statlig eller kommunal drift er en fordel da det gir forutsigbar finansiering, men kan by på utfordringer når det gjelder å ha tillit hos brukerne. En tjeneste drevet av likepersoner unngår den uheldige dobbeltrollen det offentlige kan få som ansvarlig for både kontroll- og straffepolitikk og hjelpetiltak. 

I dag er det flere forskjellige offentlige, ideelle og private aktører som leverer rusmiddelanalysetjenester. Det er delte meninger om hvilket valg som er optimalt blant aktørene vi har snakket med, men de peker på flere av de samme hensynene: 

En fordel med å la rusmiddelanalyse skje i statlig eller kommunal regi er at dette gir større økonomisk forutsigbarhet enn å overlate tjenesten til ideelle organisasjoner med privat finansiering eller prosjektbasert offentlig finansiering for kortere perioder. Stabil og langsiktig finansiering fremheves av aktørene vi har vært i kontakt med, som svært viktig for effektiv gjennomføring og videreutvikling av tjenesten. Et kommunalt eller statlig initiativ gir også tilgang til samarbeidspartnere som ikke nødvendigvis vil samarbeide med private ideelle aktører, for eksempel forskningsinstitusjoner eller statlige laboratorier av ulik art.  

På den annen side vil ideelle aktører lettere få tillit i brukermiljøene, slik at en større andel av brukerne oppsøker tjenesten. Energy Control vektla at deres rolle som ideell likepersonstjeneste var viktig for relasjonen til brukerne og tilliten de hadde i brukermiljøene. I forbindelse med deling av vår spørreundersøkelse i nettforumet Freak.no kommenterte et av forummedlemmene at hen helst ønsket muligheten til å sende inn prøver per post, da hen ville ha så lite kontakt med «offentlige rusrelaterte tjenester» som mulig. På spørsmål om hen ville vært mer tilbøyelig til å benytte seg av en stasjonær tjeneste levert av en ideell aktør, var svaret «ja», under forutsetning av at politiet ville være fraværende. 

At myndighetene også har et ansvar for kontroll- og straffepolitikken, gir dem dessuten en uheldig dobbeltrolle som tilbyder av rusmiddelanalysetjenester, som kan bidra til at en del brukere vegrer seg for å benytte tjenesten. Frykten for rettslige konsekvenser ble trukket frem av flere forummedlemmer på Freak.no som en stor ulempe ved oppmøtebaserte tjenester. Dersom man ønsker å gjøre slike tjenester tilgjengelige for brukerne, vil det være nødvendig å gi rettslig amnesti for dem som er på vei for å få rusmidlene analysert, slik man i dag har for brukerrom. Dette er nærmere omtalt i kap. 4.2.3 om juridiske forhold. Selv ved et slikt amnesti er det likevel grunn til å tro at enkelte vil være tilbakeholdne med å utlevere informasjon om egen rusmiddelbruk til myndighetene. 

En løsning som ivaretar både hensynet til stabilitet og langsiktighet på den ene siden og tillit fra brukermiljøene på den andre, er at ideelle aktører står for brukerkontakten, mens en statlig aktør organiserer og samordner analysetjenestene. De ideelle aktørene kan da ta imot stoffprøvene, foreta en enkel analyse og dele analyseresultatene med den statlige aktøren. I de tilfellene der det ikke holder å foreta en enkel analyse, kan stoffprøven sendes til en sentral enhet som har anledning til å foreta mer presise analyser. Det nederlandske monitoreringssystemet DIMS er organisert etter en lignende modell. 

4.4.4 Hvordan bør tjenesten finansieres?

Mange faktorer påvirker kostnadene ved tjenesten. De fleste aktører tilbyr tjenesten gratis. Flertallet av respondentene i vår undersøkelse oppgir at de er villige til å betale mellom 100-200 kr for rusmiddelanalyse. Fullfinansiering via statsbudsjettet eller kommunale budsjetter er å foretrekke for å sikre forutsigbarhet og kontinuitet. 

Det er betydelig forskjell på kostnadene knyttet til de forskjellige rusmiddelanalysetjenestene, og budsjettet vil ha betydning for både tjenestens kvalitet og dens mulige rekkevidde. Kostnadene omfatter både investeringskostnader til innkjøp av analyseutstyr (se kap. 3 for mer informasjon om kostnadsanslag for de forskjellige metodene) og driftskostnader. Driftskostnadene omfatter blant annet lønnskostnader, leiekostnader, kostnader forbundet med flytting av mobile enheter, lisenskostnader og vedlikeholdskostnader. En kartlegging av ulike rusmiddelanalysetjenester fra 2001 fant at budsjettene varierte fra 15 000 euro til 507 000 euro (Burkhart, 2001, s. 18). CheckIt! Wien, som kanskje er mest nærliggende å ta utgangspunkt i, ettersom det er lokalt avgrenset og profesjonelt drevet, hadde et budsjett på ca. 145 000 euro. 

Selv om de ulike aktørene opererer med ulike budsjett, tilbyr de fleste tjenesten gratis. Energy Control tar betalt for sine innsendte prøver, hovedsakelig fra utlandet, mens resten av tilbudet er gratis. Om man vurderer å ta betalt for tjenesten, bør man først foreta en kartlegging av hvordan prisen vil påvirke utnyttelsen av tilbudet. I vår spørreundersøkelse svarte de fleste som oppga at de kunne tenke seg å bruke rusmiddelanalysetjenester, at de var villige til å betale mellom 100 og 200 kroner for analysen (se kap. 4.3.5). 

En annen problemstilling ved betaling er hvordan man sikrer at transaksjonene ikke kan brukes til å finne ut hvem som benytter seg av tjenesten, da anonymitet er svært viktig for mange brukere. Dette er særlig viktig hvis det også er et mål å nå ut til salgsleddet. Energy Control tar betalt i Bitcoin, som gir høy grad av anonymitet, men ekskluderer dem som mangler nødvendig teknisk kompetanse. Et alternativ er å ta betalt i kontanter, men dette vil være upraktisk av regnskapsmessige grunner. 

Disse problemstillingene unngår man dersom tjenesten er fullfinansiert av offentlige midler og/eller private donasjoner. Fullfinansiering via offentlige midler, enten via statsbudsjettet eller kommunale budsjetter, er foretrukket for å sikre økonomisk forutsigbarhet og kontinuitet.