Vi har skrevet et høringssvar til Rushåndshevingsutvalget, et utvalg bestående av tre jurister som skal utrede enkelte strafferettslige og straffeprosessuelle sider ved regjeringens varslede forebyggings- og behandlingsform. Dette er en oppsummering av noen hovedpoenger fra høringsinnspillet. Du kan lese innspillet i sin helhet her.
Innledningsvis mener vi at det er sterkt beklagelig at regjeringen ikke ville lytte til Rusreformutvalgets grundige utredning i NOU 2019: 26 og konklusjonene der, og at de nå har nedsatt et nytt utvalg som blir bedt finne måter å omgå grunnleggende strafferettslige og straffeprosessuelle prinsipper på for bestemte samfunnsgrupper. Likevel har vi forsøkt å komme med mest mulig konstruktive og konkrete innspill innenfor de snevre juridiske og politiske rammene som utvalgets mandat oppstiller.
Dette er noen av hovedpoengene fra høringsinnspillet:
Det er svært vanskelig å skille treffsikkert mellom brukergrupper, slik utvalget har fått i instruks å gjøre. Det vil være en påkjenning for rusavhengige å stadig måtte bevise sin rusavhengighet, og det skapes et insentiv til å lyve om å være avhengig.
Vernet mot tvungen selvinkriminering er ikke ivaretatt godt nok.
Det er flere uklarheter rundt når rusavhengighet skal lede til straffutmålingsfrafall, blant annet knyttet til sammenhengen mellom tilstanden og handlingen.
Vi ser ikke behovet for å gi politiet nye inngripende virkemidler for å etterforske bruk, og vi reagerer på at utvalget har fått i instruks å forsøke å innføre uforholdsmessige straffeprosessuelle tvangsmidler.
Utvalget har blitt bedt om å se på terskelverdier for hvilke stoffmengder som kan anses å være til eget bruk. Vi mener da at forslagene til terskelverdier fra Rusreformutvalgets flertall i NOU 2019: 26 er fornuftige, unntatt forslagene som er lavere enn foreleggsgrensene satt av Riksadvokaten, som da burde benyttes i stedet.