Dette er et skriftlig høringssvar. 6. januar deltok vi i tillegg på en muntlig høring på stortinget om den samme reformen. Opptak av vårt innlegg på den muntlige høringen finner du her.
——————————
Høringssvar for Stortingsmelding Trygghet, fellesskap og verdighet— Forebyggings- og behandlingsreformen for rusfeltet Del I.
Foreningen Tryggere Ruspolitikk er landets største medlemsorganisasjon på rusfeltet med omkring 3400 betalende medlemmer som jobber for en kunnskapsbasert ruspolitikk der skadeforebygging, inkludering og respekt for menneskerettighetene står i sentrum.
Vi takker regjeringen for invitasjonen til å delta på høringen.
Stortingsmeldingen inneholder mange gode forsetter. Vi nevner blant annet:
Vektlegging av at det rusforebyggende arbeidet skal være kunnskapsbasert og fremheving av UNODCs forebyggingsstandarder.
Innføre beredskapstenkning på rusfeltet og vurdere rusmiddelanalysetjenester.
Igangsette forsøk med nærklinikker som tilbyr både spesialisert behandling for rusmiddellidelser og kommunale tjenester for personer med sammensatte tjenestebehov og multiavhengighetsproblematikk.
Ivaretakelse av barn som pårørende og familieorientert behandling.
Handlingsplan mot stigmatisering.
Handlingsplan mot overdoser som inkluderer legemidler og alkohol.
Styrking av tilgang til aktiviteter og arbeidsrettede tilbud for personer med rusmiddelproblemer og tilrettelagte botilbud for ROP-pasienter.
Årskontroll hos fastlege for personer med rusmiddellidelser.
Utredning av fritak for egenandeler for personer med rusmiddellidelser.
Tydeliggjøring av at behandling og oppfølging av rusmiddelproblematikk skal følge de samme prinsipper som andre helse- og omsorgstjenester.
Muliggjøre etablering av brukerrom i flere kommuner.
Disse gode forsettene til tross, innfrir denne stortingsmeldingen dessverre ikke lovnaden om en “ny og bedre rusreform” som regjeringspartiene har gjentatt gjennom de tre årene som er gått siden de stanset Solberg-regjeringens historiske avkriminaliseringsreform. Utviklingen på rusfeltet siden den gang har gått i feil retning på mange områder, med kutt i behandlingsplasser og rekordmange overdosedødsfall, slik at behovet for en ambisiøs og nytenkende rusreform aldri har vært større. Dette kan vanskelig sies å være en slik reform. De foreslåtte tiltakene er stort sett ukontroversielle, men innebærer endringer som er små og/eller vagt beskrevet, og formuleringene er gjennomgående lite forpliktende. Mange av tiltakene har også karakter av utredning og burde vært påbegynt tidligere.
Troverdigheten til det progressive budskapet i denne helsepolitiske delen undergraves også dessverre av signalene om hva som vil komme i reformens justispolitiske del. Å ville prioritere kunnskapsbasert forebygging og innovative skadeforebyggende tiltak, eller bekjempelse av stigma og styrking av rusmiddelbrukeres rettssikkerhet, lar seg i liten grad forene med å ville gi politi og straffeforfølgning en mer sentral rolle i det rusforebyggende arbeidet, eller å la politiets evne til å oppklare mindre bøteforhold veie tyngre enn rusmiddelbrukeres integritetsvern. Denne inkonsistente filosofiske tilnærmingen er ikke å holde to tanker i hodet samtidig; den er et uttrykk for kognitiv dissonans.
Hvis regjeringen virkelig tok de faglige anbefalingene fra FN-apparatet på alvor i ruspolitikken, hadde de ikke bare tatt til seg FNs standarder for evidensbasert forebygging i helse- og sosialsektoren, men også sørget for at justispolitikken overholdt retten til helse og Barnekonvensjonens krav til evidensbaserte og ikke-stigmatiserende intervensjoner – i tråd med anbefalingene fra Verdens helseorganisasjon, FNs høykommissær for menneskerettigheter, ØSK-komiteen og FNs barnekomité.
Dersom regjeringen virkelig ønsker å bekjempe stigma og stigmatiserende språk, er det heller ikke nok å pålegge helsevesenet å si “personer med rusmiddelavhengighet” i stedet for “rusavhengige”. En slik reform kan dessuten ikke bare begrenses til helsesektoren, da det stigmatiserende språket på rusfeltet først og fremst har sitt opphav i justissektoren.
Det er en skamplett at ordet narkomane fremdeles står i den norske oversettelsen av EMK Artikkel 5. Samtidig ville en endring av denne ordlyden alene ikke bidra til å bekjempe bruken av dette nedsettende og dehumaniserende begrepet så lenge de aktuelle rusmidlene omtales som narkotika i lovverket. En reell ruspolitisk språkreform må erstatte dette upresise og uvitenskapelige “n-ordet” med et mer beskrivende og nøytralt begrep, for eksempel forbudte psykoaktive stoffer. Dette ville ikke komme i konflikt med våre forpliktelser etter FNs narkotikakonvensjoner, da FNs narkotikabegrep hverken sammenfaller med det norske eller omfatter alle stoffene i konvensjonene, og mange land bruker andre ord. En deskriptiv benevnelse ville også åpne for opprettelse av flere potensielt nyttige regulatoriske kategorier, for eksempel reseptpliktige psykoaktive stoffer for ikke-narkotikaregulerte rusgivende legemidler som ketamin, eller aldersregulerte psykoaktive stoffer for produkter som lystgass.
Vi håper at regjeringen nå vil sørge for fortgang i iverksettelsen av de helsepolitiske tiltakene, og at de i arbeidet med reformens andre del ikke tillater seg å gå på akkord med intensjonene og målsetningene som det gis uttrykk for i første del.