Dette innlegget ble opprinnelig publisert på morgenbladet.no 15. juli 2020.
Rusmiddelanalysetjenester er tjenester som lar personer som bruker ulovlige rusmidler få rusmidlene analysert, slik at de blir informert om hva stoffet inneholder før de eventuelt inntar det. På denne måten kan man unngå overdoser og skader forbundet med inntak av etterligningsstoffer, rusmidler tilsatt skadelige tilsetningsstoffer, eller rusmidler med svært høy styrkegrad.
Rusmiddelanalysetjenester har alt eksistert i flere tiår i andre land, men regnes fortsatt som kontroversielt i Norge. De seneste årene har det imidlertid blitt større interesse for å tilby rusmiddelanalyse, der flere politikere og organisasjoner har etterlyst en slik tjeneste i Norge. Man har imidlertid savnet et solid kunnskapsgrunnlag før man eventuelt kunne anbefale å igangsette et prosjekt der man etablerer en slik tjeneste i Norge. Helsedirektoratet gav derfor SERAF i oppdrag om å foreta en kunnskapsoppsummering, samt presentere. Rapporten ble utgitt i november i fjor, og konkluderte positivt til å tilby rusmiddelanalysetjenester ved for eksempel brukerrom, på festivaler og ved egne fasiliteter rettet mot rekreasjonelle brukere. Foreningen Tryggere Ruspolitikk har dessuten utarbeidet vår egen rapport, der vi, i tillegg til å gjennomgå forskningslitteraturen, også har intervjuet aktører som leverer rusmiddelanalysetjenester i andre land.
En av lærdommene fra rapportarbeidet er at den skadeforebyggende effekten av rusmiddelanalysetjenester ikke bare begrenser seg til å unngå skader og overdoser som følge av inntak av etterligningsstoffer eller stoff med høy styrkegrad. Noe som ble trukket frem av flere av analysetjenestene vi besøkte, er at rusmiddelanalysetjenester gjør det mulig å komme i kontakt med brukermiljøer som i liten oppsøker det eksisterende helsetilbudet. På denne måten kan helsepersonell komme i en posisjon til å gi risikoreduserende råd til noen som kanskje tenker å bruke et rusmiddel for første gang, samt potensielt fange opp noen som står i fare for å utvikle et rusproblem.
I tillegg vil en rusmiddelanalysetjeneste gi tilgang på unike data både om hvilke rusmidler som er i omløp, og hvem som bruker dem. Dette kan brukes for å videreutvikle og tilpasse den skadeforebyggende innsatsen ut i fra det mest oppdaterte situasjonsbildet, samt igangsette varslingskampanjer dersom det er særlig risikabelt stoff i omløp. I Nederland ble det raskt igangsatt en varslingskampanje da DIMS-byrået gjennom analysetjenesten oppdaget at en tablett som ble solgt som ecstacy inneholdt en potensielt dødelig mengde PMMA. I etterkant av kampanjen var ikke tabletten lenger salgbar i Nederland, og det ble heller ikke registrert noen dødsfall fra tabletten i Nederland, i motsetning til land uten en slik tjeneste.
Informasjonen fra analysetjeneste kan også benyttes av helsetjenestene for å gi bedre behandling til personer som har hatt et illebefinnende etter å ha brukt et rusmiddel: Da rusmiddelanalyse ble tilbudt på festival i Storbritannia, ble informasjon fra tjenesten delt med helsepersonell på festivalområdet, som dermed fikk bedre forutsetninger for å vurdere behandlingsbehovet. Dette viste seg i langt færre rusrelaterte innleggelser på sykehus i forbindelse med festivalen enn tidligere år.
En annen lærdom fra rapportarbeidet er at effekten av tjenesten vil avhenge av hvordan den legges opp: Den norske diskusjonen rundt rusmiddelanalyse har primært gått på hvorvidt man burde tillate og eventuelt dele ut hurtigtester, såkalte “test kits”, som lar brukeren selv enkelt teste hvorvidt en stoffprøve inneholder det forventede rusmiddelet ved å studere fargereaksjonen med hurtigtesten. Etter en gjennomgang av eksisterende analysemetoder har vi imidlertid valgt å ikke anbefale hurtigtester som den primære analysemetoden. En del av bakgrunnen er at det finnes andre, relativt rimelige analysemetoder som gir langt mer nøyaktige resultater. I tillegg vil man ikke ha den samme muligheten til å skape kontakt med brukerne som man vil dersom brukerne er nødt til oppsøke en tjeneste for å få rusmidlene analysert.
En av hovedinnvendingene mot å tilby rusmiddelanalyse er at det medfører en normalisering av rusmiddelbruk, som kan lede til økt bruk. En rapport fra det europeiske overvåkningsbyrået for narkotika (EMCDDA) fra 2017 konkluderer imidlertid med at det ikke grunnlag for en slik antagelse: Man finner ikke mer bruk av ulovlige rusmidler i land der man har rusmiddelanalysetjenester enn land der slike tjenester ikke finnes, man har ikke sett en økning i bruk av ulovlige rusmiddeltjenester etter innføring av en analysetjeneste, og man har heller ikke observert at personer som benytter seg av en slik tjeneste bruker mer rusmidler enn andre brukere. Tvert imot er det indikasjoner på at en rusmiddelanalysetjeneste fører til mindre rusmiddelbruk, i og med at de aller fleste velger å kassere rusmidlene dersom prøveresultatet avviker fra det som er forventet. Mange rapporterer også at de vil redusere dosen etter å ha fått prøveresultatet. Dette tyder på at tjenesten faktisk forebygger skade.
I forbindelse med den kommende rusreformen har det vært etterlyst en økt satsing på effektive forebyggende og skadereduserende tiltak, blant annet av de regionale kompetansesentrene for rus (KoRus), Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det skorter imidlertid på konkrete forslag til hva en slik satsing kan bestå i. Mye av det eksisterende tilbudet, slik som brukerrom, mottakssentre og sprøyteutdeling, er primært rettet mot personer med omfattende rusproblemer, som bare utgjør et mindretall av de som bruker rusmidler. I lys av konklusjonene fra både SERAF-rapporten og vår egen rapport, mener vi derfor det er på høy tid å vurdere å innføre en rusmiddelanalysetjeneste i Norge.