Innlegget sto først på trykk i papirutgaven av Dagsavisen fredag 26. juni 2020

Kriminalisering av rusmiddelbrukere fører til stigma og utenforskap, og forsterker sosiale forskjeller. Derfor bør Arbeiderpartiet støtte forslaget til rusreform.

Vi har ingen grunn til å tro at straff er et effektivt virkemiddel for å forebygge rusmiddelbruk eller rusproblemer. Samtidig medfører kriminaliseringen en betydelig belastning i livene til de av oss som utsettes for den.

Dette rammer uforholdsmessig de av oss som er mest utsatt fra før: Det er syv ganger så stor risiko for å bli tatt for rusmiddelbruk om du kommer fra dårlige økonomiske kår, selv om rusmiddelbruken sannsynligvis er vel så stor blant de mer velstående. Kriminaliseringen bidrar til å opprettholde sosiale forskjeller ved at de som blir tatt, får et rulleblad som ekskluderer dem fra deler av arbeids- og samfunnsliv. Å bli stemplet som kriminell, kan forsterke utenforskap og svekke motivasjonen til samfunnsdeltagelse.

I den grad straffen har en avskrekkende effekt, gjør den seg først og fremst gjeldende for dem som har mest å tape, altså de mest etablerte og velintegrerte samfunnsgruppene. Disse er også de minst sårbare for å få rusproblemer. For de mest sårbare, som gjerne er personer med lav sosio-økonomisk status, er straffen mindre avskrekkende. Kriminaliseringen av rusbrukere går altså mest utover de mest ressurssvake blant oss, mens en eventuell forebyggende effekt først og fremst gjør seg gjeldende blant de ressurssterke. Kriminaliseringen er derfor en usolidarisk måte å forsøke å redusere rusproblemer i samfunnet på.

Alternativet som er foreslått av Rusreformutvalget er langt mer i tråd med en solidarisk ruspolitikk: Istedenfor å utsettes for straff og fornedrelse, skal personer som bruker rusmidler få tilbud om hjelp og behandles på samme måte som andre som benytter seg av velferdstjenester.

Å avkriminalisere rusmiddelbruk er med andre ord god sosial- og velferdspolitikk.