Helsedirektoratets avslo i november vår søknad om driftstilskudd til Tryggere Ruspolitikks rusmiddelanalysetjeneste, med henvisning til at tjenesten vår er ulovlig. Det har vi sendt inn en klage på, som dere kan lese i sin helhet her:

Klage fra Foreningen Tryggere Ruspolitikk – avslag på søknad om tilskudd til drift av rusmiddelanalysetjeneste – Helsedirektoratets sak 16/41653-222

Det vises til Helsedirektoratets vedtak av 30. november med avslag på søknad om tilskudd til drift av Tryggere Ruspolitikks rusmiddelanalysetjeneste. I vedtaket konkluderer Helsedirektoratet med at tjenesten er ulovlig. Da dette bestrides, påklages vedtaket herved.

Medvirkning til innehav av narkotika:

Helsedirektoratet mener tjenesten vår er ulovlig i kraft av å medvirke til besittelse av narkotika, jf. legemiddelloven § 24 første ledd. Forholdet tjenesten hevdes å medvirke til, er imidlertid ikke besittelse, da dette handlingsalternativet regulerer innehav av stoff til eget bruk. Stoffprøvene som kommer inn til vår tjeneste, blir ikke brukt, men destruert.

Handlingsalternativet som best beskriver våre brukeres innehav av prøvene, er følgelig oppbevaring. Vi kan likevel vanskelig sies å medvirke, da innehavet oppstår og pågår uavhengig av tjenesten. (Brukerne får beskjed om at prøvene må være fra ladninger de allerede har anskaffet, og at vareprøver er upålitelige.) Mengden stoff i hver prøve, i høyden et par milligram, er dessuten så liten at det ikke er nødvendig – eller engang mulig, gitt feilmarginen på typiske vekter – å ta høyde for svinnet analysen medfører når stoffet kjøpes.

Tjenesten ber riktignok brukerne medbringe stoffprøven, slik at innehavet i noen få minutter finner sted i tjenestens lokaler. I rettspraksis er terskelen likevel høy for å konstatere medvirkning der noen godtar andres innehav av narkotika på sin eiendom, og selv positiv tilslutning er i seg selv ikke tilstrekkelig. Se her Rt. 2005 s. 1319 avsnitt 17 med henvisning til Rt. 2001 s. 1671. Tjenesten vår påser dessuten at innehavet opphører, ved å destruere prøvene raskt, hvilket neppe er å “solidarisere seg” med forholdet slik medvirkningslæren krever. Vi mener etter dette at de objektive vilkårene for medvirkningsansvar ikke er oppfylt.

Rettsstridsreservasjon ved innehav av narkotika:

Videre vil vi anføre at innehavet som finner sted ved tjenesten, i hvert fall for tjenestens del går klar av lovens forbud grunnet rettsstridsreservasjon. Det vises eksempelvis til Hedmarken tingretts avgjørelse i THEDM-2011-137405, hvor en ansatt ved en rusinstitusjon på dette grunnlag ble frifunnet for innehav av et halvt gram cannabis som han hadde konfiskert fra en pasient to dager tidligere, og ikke ennå rukket å levere på politistasjonen.

I Rt. 1972 s. 1492, som tingrettens dom viser til, uttaler Høyesterett at spørsmålet om rettsstridsreservasjon “må bero på en avveining mellom de hensyn straffebudet skal verne, og andre hensyn som det er grunn til å beskytte.” Forbudene mot befatning med narkotika er ment å verne om folkehelsen, hvilket fremgår av plasseringen av straffeloven § 231 i lovens kapittel 23. Handlinger som medfører at et kvantum narkotika ikke kan brukes, truer neppe folkehelsen og kan heller sies i tråd med lovgiverviljen.

Spørsmålet er likevel om “andre hensyn som det er grunn til å beskytte” tilsier at virksomheten rammes av forbudet. Det mest opplagte er her den objektive spredningsfaren ved ethvert innehav av narkotika, som øker med kvantumet og innehavets varighet. Et annet er bekjempelse av den illegale økonomien; i Rt. 2001 s. 1379 fant Høyesterett at rettsstridsreservasjon ikke kunne påberopes av avisansatte som hadde anskaffet fem ecstasytabletter i journalistisk øyemed, blant annet da tablettene hadde måttet kjøpes inn.

I vår tjenestes tilfelle foreligger imidlertid ingen slike hensyn så vidt vi kan se. Mengden stoff er forsvinnende liten (normalt uvirksom) og varigheten av innehavet svært kortvarig, og analysen nødvendiggjør heller ikke innkjøp av noen større stoffmengde. Når det i tillegg er åpenbart at lovgiver ikke har hatt virksomheter som vår for øye ved vedtakelsen av narkotikalovgivningen, taler forholdene samlet sett for rettsstridsreservasjon slik vi ser det.

Rettsstridsreservasjon ved medvirkningshandlinger med skadeforebyggende formål:

Det fremgår av forarbeidene til brukerromsloven at den alminnelige rettsstridsreservasjonen kan påberopes ved narkotikarelarterte medvirkningshandlinger som har et skadeforebyggende formål. Se i denne forbindelse s. 11 og 26 i Ot. prp. nr. 56 (2003-2004) om midlertidig lov om prøveordning med lokaler for injeksjon av narkotika (sprøyterom).

En lovfestet rettsstridsreservasjon med samme praktiske virkning kan etter vårt syn utledes av menneskerettsloven § 3, jf. § 2 nr. 2, hvoretter retten til den høyest oppnåelige helsestandard etter ØSK Art. 12 går foran straffelovgivningen ved motstrid. Grunnloven § 92 gir for øvrig alle offentlige myndigheter, herunder tilskuddsforvaltere, en positiv plikt til å sikre denne retten i sin virksomhet, jf. HR 2022-401-A avsnitt 46.

Helsedirektoratet fremhever i sitt vedtak at den særskilte straffrihetsregelen for brukerne i brukerromsloven § 4 første ledd gjør det offentliges medvirkning til handlingene deres lovlig, og poengterer at det for vår tjeneste ikke finnes noen tilsvarende hjemmel. Etter vårt syn er dette ikke en relevant innvending, da de to tjenestene ikke er fullt ut sammenliknbare.

For det første; straffrihetsregelen i § 4 første ledd gjør ikke i seg selv det offentliges medvirkning til brukernes handlinger lovlig eller straffri, da den ifølge forarbeidene er en unnskyldningsgrunn, jf. s. 29 i proposisjonen. Dette innebærer at handlingen er urettmessig selv om gjerningspersonen unnskyldes. På samme måte som noens uforskyldte psykose (en annen unnskyldningsgrunn) ikke kan unnskylde andres medvirkning til et lovbrudd de begår i psykosen, kan noens rusavhengighet ikke unnskylde andres medvirkning til deres narkotikabruk. Medvirkeren må i tilfelle unnskyldes på selvstendig grunnlag, for eksempel fordi den aktuelle medvirkningshandlingen i seg selv ikke er rettsstridig.

Lovfestingen av adgangen til å innta narkotika straffritt på brukerrommet er da heller et tolkningsmoment som tydeliggjør lovgivers intensjon jf. s. 11 i proposisjonen:

“Den alminnelige rettsstridsreservasjonen i kombinasjon med en lovregel som gjør besittelsen og bruken av en brukerdose i sprøyteromslokalene straffri, gir etter departementets syn klar hjemmel for å lese legemiddelloven § 24 første ledd, jf. § 31 fjerde ledd innskrenkende slik at det offentliges etablering og drift av sprøyterom ikke kan anses som straffbar medvirkning til overtredelse av legemiddellovens bestemmelser.”

En slik tydeliggjøring kan tenkes nyttig all den tid det som foregår på brukerrommet – inntak av narkotika til rusformål – er selveste ondet som narkotikalovgivningen har som sitt mål å bekjempe. For vår tjeneste er det derimot klart at det som der foregår – mottak av stort sett uvirksomme stoffmengder til analyse og fortløpende destruksjon – er noe lovgiver aldri har ytret noen mening om. Det synes da tilstrekkelig for rettsstridsreservasjon i vårt tilfelle at formålet med virksomheten er å verne om liv og helse.

Om skillet mellom lovlighet og straffbarhet:

Helsedirektoratet antyder i sitt vedtak at virksomheten vår ville være ulovlig selv om den skulle være straffri. Dette synes imidlertid tvilsomt hvis straffriheten begrunnes i rettsstridsreservasjon, da virksomheten etter vårt skjønn da er uregulert av forbudet – ikke bare straffebudet – og dermed lovlig i medhold av den alminnelige handlefrihet.

Det vises her til Rt. 2004 s. 1392 avsnitt 12, hvor Høyesterett uttaler at rettsstridsreservasjon ville gjøre tiltaltes handling “rettmessig”. I ovennevnte dom fra Hedmarken tingrett ble også tiltalte vurdert å ha “lovlig adkomst” tross fraværet av en særskilt hjemmel for helsepersonell til å oppbevare konfiskert narkotika. (At ordlyden i legemiddelloven § 24 første ledd gir en generell adgang til å foreta slik innskrenkende tolkning, og ikke kun når det foreligger særskilt hjemmel, tillatelse eller resept, følger av Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1982 s. 64.)

Følger av Helsedirektoratets vedtak for andre tiltak:

Blir Helsedirektoratets konklusjon stående, vil dette kunne få følger for en rekke andre tiltak og tjenester som etter vårt syn har livets rett:

1. Analysevirksomheten til overdoseteamet i Trondheim

Vi er kjent med at overdoseteamet i Trondheim i dag tar imot stoff fra sine brukere og leverer dette videre til kvalitativ massespektrometrisk analyse ved St. Olavs hospital. Resultatet fra analysene formidles så tilbake til brukerne. Skulle Helsedirektoratets krav om særskilt hjemmel bli stående, antar vi at også overdoseteamets analysevirksomhet må avvikles. Vi erfarer at overdoseteamet er bekymret for følgene dette vil kunne få for brukerne.

2. Væresteder for personer i de åpne rusmiljøene

Helsedirektoratets konklusjon vil også kunne få betydning for adgangen til å gi tilskudd til væresteder og andre lavterskeltilbud hvis brukere erfaringsmessig vil ha brukerdoser på seg i lokalene. Ifølge Helsedirektoratets definisjon av medvirkning, kan tjenestene være skyldige i forsettlig medvirkning til besittelse så lenge de vet om og godtar denne mulige følgen av å invitere brukerne inn, jf. vilkårene for eventuelt forsett i straffeloven § 22 første ledd litra c.

3. SWITCH-kampanjen

Helsedirektoratets konklusjon må etter vårt syn også få konsekvenser for SWITCH-kampanjen, hvor kommunene i dag gir heroinbrukere opplæring i røyking av heroin for å forebygge overdoser og smitteoverføring. Dette er åpenbart medvirkning objektivt sett, og det er her hovedsakelig snakk om straffbart narkotikabruk som skjer utenfor brukerrommene. I tillegg opplever mange å trenge større mengder heroin når stoffet røykes enn når det injiseres, slik at kampanjen også kan tenkes å føre til større omsetning.

Det eneste synbare rettslige grunnlaget for å anse SWITCH-kampanjen som lovlig, er rettsstridsreservasjon på grunn av tiltakets skadeforebyggende formål og statens positive plikt til å sikre brukernes rett til den høyest oppnåelige helsestandard. At et slikt grunnlag skulle foreligge for SWITCH-kampanjen, men ikke for vår tjeneste, synes vanskelig forenlig med likhetsidealet i Grunnloven § 98. Ikke bare innebærer SWITCH-kampanjen langt mer opplagt medvirkning til langt mer opplagt straffbar atferd, men evidensen for tiltakets effekt er neppe mer robust enn evidensen for effekten av rusmiddelanalysetjenester.

Det bes etter dette prinsipalt om at Helsedirektoratet omgjør sitt vedtak, subsidiært at klagen oversendes Helse- og omsorgsdepartementet til behandling.