Det er ikke akseptabelt at en forening som motarbeider ytringsfriheten, oppfattes som en del av politiet.
De fleste har nå trolig fått med seg valgets største skandale: Sensuren av Unge Venstres (UV) cannabispolitikk i skolevalgkampen. Under henvisning til opplæringsloven ble UV i flere fylker bedt om å fjerne promomateriell med slagordet «legalize it» og tegning av en en joint holdt mellom to V-formede fingre.
Fylkesutdanningssjefen i Rogaland gav skolene eksplisitt beskjed om at «agitasjon for legalisering» ikke ville bli akseptert, og enkelte skoler forsøkte til og med å frata UV valgkampmateriell med makt – etter at kunnskapsministeren og politidirektøren hadde konstatert at det ikke fantes hjemmel for sensur.
Strider mot grunnloven
UVs budskap – om enn provokativt i sin estetikk – er åpenbart en fullt lovlig ytring, også i en skolevalgkamp. At mange vil være uenige med UV i at cannabis burde omsettes kontrollert fremfor å forbys, er nå så. Det er likevel en løsning flere partier på Stortinget har åpnet for å se på, og som Canada har valgt nettopp for å begrense unges tilgang. Å nekte den å bli foreslått på linje med annen fullt mulig lovendring, er like vilkårlig som det er grunnlovsstridig.
Press fra Narkotikapolitiforeningen
Det mest urovekkende i denne saken er likevel ikke forsøket på sensur, men hvor initiativet kommer fra. I flere fylker ble skoleledelsen nemlig kontaktet av Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), en interesseforening for politifolk, tollere, fengselsbetjenter og andre som ønsker å bevare dagens straff- og forbudsbaserte regulering av alternative rusmidler. Utenom et par mindre avholdsforeninger, står NNPF i dag alene på rusfeltet om ikke å støtte Regjeringens varslede avkriminalisering.
I en e-post til fylkeskommunen i Rogaland, signert av en lokal politiveteran som nå er ansatt som prosjektleder i NNPF, er den polisiære tonen tydelig. Det vises der til «det gode forebyggende arbeidet i skolene» og at det «passer svært dårlig» å akseptere «aktiv agitasjon for legalisering» – ettersom dette ville kunne stride mot opplæringsloven. Det er ikke kjent om andre aktører har anført dette hjemmelsgrunnlaget for sensur av legaliseringsbudskap forut for NNPFs kontakt med skoleverket.
At NNPF har ordet «politi» i navnet sitt, blir ikke mindre problematisk av at de serverer spekulative hjemler til begrensning av sine meningsmotstanderes ytringsfrihet overfor myndighetspersoner som faktisk er i posisjon til å begrense den. Når NNPF-styreleder Jan Erik Bresil på Dagsnytt 18 i tillegg ikke later til å mene at UVs kampanje bryter loven, men likevel føler det nødvendig å møte anklagene om inngripen ved å understreke at ingen fra NNPF «fysisk» har forsøkt å stanse kampanjen, er det vanskelig å tenke at NNPF utelukkende har handlet i god tro.
Lang historie med tvilsom opptreden
Dette ville ikke være første gang NNPF forsøkte å innskrenke ytringsfriheten. Foreningen er tidligere blitt kritisert for å presse kommuner til å forby klær med legaliseringsvennlige budskap, og gjør dette uforstyrret med private utesteder gjennom «Bry Deg Uteliv». I hvilken grad NNPF oppfattes som politi i dette prosjektet, er uvisst, men rollene blir neppe tydeligere av at det er et samarbeid med politiet.
NNPF har også forsøkt å kneble det politiske ordskiftet, blant annet ved å påstå at økningen i cannabisbruk blant unge skyldes skyldes rusreformdebatten. Dette selv om ESPAD-undersøkelsen viser at norsk ungdoms villighet til å bruke cannabis endret seg før det ble aktuelt med rusreform. (I 2015 var én av tre tiendeklassinger villige til å bruke cannabis gitt sjansen, mot én av fire i 2007.) NNPF er dessuten ikke fremmede for å lyve om sine meningsmotstandere, og hevder stadig at vi jobber for «fullt frislipp», tross gjentatte påpekninger av at vi ønsker en restriktiv regulering.
Narkotikapolitiforeningen må bytte navn
Anklagene om rolleblanding mot NNPF er blitt mange med årene, og både politiet og NNPF selv har innrømmet slurv med blant annet bruk av politiuniform – som i verste fall er straffbart. Likevel, om så NNPF skulle være konsekvente i sin uniformsbruk og titulering, kaller de seg fortsatt en politiforening. Dette er problematisk ikke bare fordi mange i NNPF ikke er politifolk, men fordi mange av dem er det – hvilket skaper et skjevt maktforhold all den tid debatten omhandler en straffbar aktivitet. At NNPF-aktivismen skal skje utenfor arbeidstid, betyr lite når politifolk i utgangspunktet ikke er fritatt sin handlingsplikt selv om de har fri, og de uansett skal tilbake på jobb igjen senere.
Folk flest tenker ikke over at den utøvende makt ikke organiseres i foreninger; de hører kun ordet «politi» og innstiller seg på å adlyde. De siste dagers hendelser viser tilsynelatende at dette også gjelder offentlige myndighetspersoner. Dersom Politidirektoratet virkelig mener det er viktig at NNPF holder rollene atskilt, og ønsker å rette opp i skaden denne saken har gjort på politiets tillit, bør de anmode om at ordet «politi» fjernes fra foreningens navn.