Forfattere: Arild Knutsen (Foreningen for Human Narkotikapolitikk) & Thomas Kjøsnes (FHI og FTR)

Virkningsløs signalpolitikk og fryktbasert informasjon om narkotika er det motsatte av det de unge trenger.

Pernille Huseby i Actis advarer mot ufarliggjøring av rusmidler i Aftenbladet 7. februar. Hun hevder at normalisering av narkotika, og påstått redusert bevissthet om risiko, er oppskriften på at flere unge velger å prøve; og at kunnskap om risiko og om grunnlaget for forbudspolitikken er det viktigste for god rusforebygging. Gjeldende kunnskap sier imidlertid noe annet.

Advarsel fra FN

Det prestisjetunge Cochrane-samarbeidet har gått gjennom 51 ulike studier og påpeker at å øke kunnskapen om rusmidler og risiko ikke har noen forebyggende effekt. De unge trenger altså ikke påpekning fra Actis om at narkotiske stoffer ikke er helsekost. EUs narkotikabyrå (EMCDDA) har heller ikke inkludert økt kunnskap eller bevissthet om risiko som kriterium for vellykkede forebyggingskampanjer, fordi det ikke har noen påviselig effekt på bruken. FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) advarer mot fryktbaserte tilnærminger, fordi de har motsatt effekt.

Å hausse opp risikoen ved stoffene hever statusen til de som tør å bruke dem. De fremstår modigere. Dermed kan flere bli nysgjerrige på stoffene. Moralpanikk kan også skape et bilde av at mange flere driver med dette enn hva som er tilfelle. Samtidig ser de unge med egne øyne at det går bra med de aller fleste som bruker, og dermed mister de lett tiltroen til varslerne. Unge som kunne trengt voksne tillitspersoner, kan velge å tie for å unngå overreaksjoner.

Forebygging handler ikke om rus

Det eksisterer god oversikt over risikofaktorer. Som disponerende biologiske prosesser, personlighetstrekk og psykiske lidelser. Overgrep og omsorgssvikt, manglende tilknytning til skole og lokalmiljø, uheldige omgivelser, samt å vokse opp i marginaliserte og berøvede samfunn, kan øke risikoen betydelig. Beskyttende faktorer er psykisk og følelsesmessig velvære, personlig og sosial kompetanse; sterk tilknytning til kjærlige og effektive foreldre, og til skole og samfunn som er ressurssterke og godt organiserte.

God forebygging handler altså ikke om rus og risiko i det hele tatt. Husebys påstand kan lett tolkes som en fordekt anklage mot de som foreslår å lovliggjøre salg av stadig illegale rusmidler. Det er i så fall like skivebom som å beskylde Actis for den enorme alkoholutbredelsen og relaterte skader, fordi de ikke kjemper for å forby det stoffet igjen.

Evidensbasert forebygging av rusproblemer, ungdomskriminalitet og andre uheldige fenomener handler om å løse opp de hindringene som står i veien for tilhørighet og fellesskap; rett og slett hjelpe dem til å bli trygge individer, til å bygge opp personlig og sosial kompetanse og knytte bånd til andre mennesker. Forbudspolitikken vi har ført siden 1960-tallet har flyttet innsatsen bort fra slik reell forebygging og over på en tilnærming preget av kollektiv utstøting og mobbing av de som bruker rusmidler, og lobbyorganisasjoner som Actis har klamret seg til virkningsløs signalpolitikk og fryktbasert informasjon. Det er det motsatte av det de unge trenger. Ungdommen trenger å bli sett, tatt på alvor og inspirert til positive aktiviteter.