Skrevet av Trond Henriksen
Det er vanskelig å forestille seg funksjonelle mennesker som er avhengig av narkotika. Vi har skapt et bilde av dem som møkkete mennesker som raner gamle damer og holder til på Plata, men sånn er ikke virkeligheten. Mange arbeidsføre går i dag på medisinering som ville hatt illegal status på det åpne markedet. Ryggopererte som er blitt avhengig av morfin, epileptikere som går på Rivotril eller fru Hansen på Frogner med sin Valium. Dersom vi definerer narkoman som en som er avhengig av et stoff er sannheten den, at hovedtyngden av alle narkomane er i jobb. De narkomane som er avhengig av de samme stoffene, men som kjøper dem på det illegale markedet, er imidlertid de vi ser på som narkomane. Skillet mellom disse pasientgruppene handler om jus. Vi knasker piller som aldri før og stadig flere barn bruker sovemedisin.
På ti år har bruken av medisiner blant barn og unge doblet seg. I løpet av et år får nesten én million nordmenn utlevert et legemiddel som kan være vanedannende. Over en halv million får smertestillende legemiddel av typen opioider. I tillegg får 350.000 et sovemiddel og 300.000 et angstdempende legemiddel. Visste du forresten at det daglig er over 60 000 voksne pasienter som får utlevert benzodiazepiner på apoteket? Håpet om bedre livskvalitet er avgjørende for bruk av mange medisiner, men det er altså reseptblokka til legen som avgjør om du er medisinert eller en kriminell narkoman. Bruker du medikamenter som ikke fås på apotek, eller kjøper piller av naboen, da berører du gjerne straffeloven. Så lenge man er kriminalisert som narkoman, vil man aldri oppleve den verdigheten som ligger i pasientrettighetene.
Den avkriminaliseringsvinden som nå blåser blant de politiske partiene gir håp for fremtiden. Det er den største bevegelsen i narkotikapolitikken på femti år. Syv av ni partier har vedtatt en avkriminalisering, selv om enkelte partier bruker litt andre ord. Det er ikke så overraskende at KrF har nulltoleranse overfor alle former for narkotikaomsetning og vil heve straffenivåene selv for små kvanta. Desto mer underlig er det at liberale Fremskrittspartiet heller vil øke straffen og holde rusmiddelproblematikk innenfor justissektoren. Hvor seriøst kan man ta et parti som sier ja til hjemmebrent og nei til en cannabisplante i stuevinduet? Det lages et nytt narkotisk stoff hver eneste dag, og de unge vil prøve det ut. Det spiller ingen rolle om det er en ny rusbrus eller syntetisk hasj; det er ungdommene som betaler for utviklingen. De må vi ta vare på - ikke kriminalisere ved å sette strafferettslige rammer rundt utforskningen. Kriminaliseringen er skadelig.
Jeg ønsker ikke at ungdom skal bruke verken narkotika eller alkohol. Jeg mener at den fineste reisen i livet ikke burde overskygges av rus. Det er imidlertid viktig at man erkjenner den historiske tilknytningen mennesket har til rus. Først da vil man kunne finne gode løsninger. Fordømmer man rusen uten å skjønne hvorfor den finnes blant oss, vil resultatet være basert på fordommer og ikke på klokskap.
Tallene viser det faktum at vi liker å drikke. Vi liker rusen, den lille avstikkeren fra hverdagen, det å feste, ha det gøy og slippe løs det meste av oss selv. Dette har foregått i så mange generasjoner at mennesket har utvikla et rusgen. Nå vet vi at rusmisbruk er mer arvelig enn tidligere antatt. Både gener og oppvekstmiljø har stor betydning. Jeg tror vi som samfunn er bedre tjent med å normalisere bruken av rusmidler, slik vi har normalisert alkoholbruk. Det er svært mange mennesker som har et akseptabelt liv, selv om de konsumerer til dels ganske store mengder alkohol daglig eller tar en joint med kompisen, eller til og med et par linjer med kokain på fest. På mandag er det jobb og de aller fleste møter opp. Det bekymringsfulle er at det er unge menn som står for den mest skadelige drikkinga. Det skyldes at de aldri har lært å drikke. Nå står samfunnet overfor en nyere ruskultur. Spørsmålet er hvordan vi ønsker å forholde oss til den.
Jeg skulle ønske at brukerorganisasjoner, ruspolitiske forum og talspersoner var mer engasjert i normaliseringsprosessen. I stedet er de mer opptatt av å bygge et større LAR (legemiddelassistert rehabilitering, HAB (heroinassistert behandling) og røykerom. All medisinering burde ha vært utlevert av fastlegen, uavhengig av om det er metadon, Subutex eller annen nødvendig medisin. Sorteringen av pasientgrupper er stigmatiserende. Hvorfor vi må bruke så vanvittig mye penger på et administrasjosverktøy som LAR når vi allerede har godt utbygde helsetjenester som fastlege og legevakt, er en stor gåte. LAR har ingen oppgaver som ikke fastlegen kan utføre. Pengene man bruker på LAR kunne blitt omfordelt til å styrke NAV, DPS og bedre helsetilbud i kommunene. Brukerne trenger verdighet i hverdagen, ikke rigide regler og sannhet i en urinprøve. De trenger en normalisering av sin sykdom. La den enkelte få kjenne på håpet om å leve et anstendig liv, selv med den vanskelige avhengigheten. La dem få kjenne en trygghet til fastlegen som faktisk tar hensyn til hele sykdomsbilde, som kan behandle diagnoser uten å frykte påpakninger fra LAR, slik tilfellet er i dag.
Vårt samfunn vil møte mange utfordringer og de som tror at avkriminalisering, regulering, legalisering vil løse alle problemer, er naive. Det er snakk om en stor ruskulturell forandring. Denne må følges opp av holdningsskapende arbeid i skoleverket, i arbeidslivet og hjemme i stua. Hele landet må på skolebenken hvis vi skal klare å forandre ruskulturen til det bedre. Jeg håper at en mer nyansert rusdebatt kan gjøre oss i bedre stand til å møte fremtiden. Det vil finnes triste skjebner i en regulert verden også, men ansvaret for at de blir færrest mulig, har vi i dag.
13 PUNKTER - 13 TEKSTER - 13 DAGER
Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.