I fjor ble vi lovet en ny ruspolitisk kurs av helseminister Bent Høie. I dag, fredag 13. oktober, ønsker vi å gravlegge den nåværende norske ruspolitikken ettertrykkelig. Statsbudsjettet er lagt fram og detaljer skal utmeisles og beslutninger fattes. Det nye stortinget har alle de verktøy de trenger for å fatte riktige beslutninger. Midler må overføres fra justis- til helsesektoren. Dersom våre folkevalgte mot formodning velger å opprettholde dagens politikk, gjør de det mot bedre vitende. I så fall er de uansvarlige voksne, som velger å se en annen vei og som fremdeles vil ofre rundt 260 mennesker i kommende generasjoner hvert år og som vil la nye generasjoner få livene ødelagt av urene stoffer, underernæring, sosialt stigma og forfølgelse som en direkte konsekvens av at vi fører en politikk som sorterer mennesker ut i fra sykdom.

Når det kommer et lik seilende ned Akerselva med en sprøyte i halsen vet vi ikke om det er et overdosedødsfall, et selvmord eller et drap. Tallet vi operer med – 260 er bare antallet registrerte overdosetilfeller. Det reelle tallet kan bare anslås, fordi ruspolitikken er ute av kontroll. På samme måte som antallet kvinner og menn som voldtas i rusmiljøene er underrapportert, akkurat som alle truslene og alle voldsepisodene. Unge mennesker kidnappes med bind for øynene, kjøres bort i bil og tvinges til enten å være vitne til at kompiser skytes i kneskåla eller blir selv tvunget til å skyte kameraten på grunn av en liten bunke skitne tusenlapper. Straffeforfølgelsen og kriminaliseringen har en uhyggelig høy pris. Den fører også til at syke bortvises, bøtelegges, kastes i glattcelle, kort sagt møtes med straff, mistenkeliggjøring og kontroll fremfor nødvendig helsehjelp.

En politikk basert på tankesettet som ligger i begrepet kriminalisering har også ført til oppbyggingen av en særnorsk mastodont, også kjent som LAR (legemiddelassistert rehabilitering). LAR er et utmerket eksempel på konsekvensene av at vi i Norge prøver å gjøre to ting samtidig: Både straffe og plastre. For LAR er ikke som et vanlig legekontor der du som pasient forteller hva som feiler deg og i samråd med legen finner den beste medisin. Fastlegen har ikke kun to preparater å velge mellom, og legen risikerer heller ikke å bli anmeldt til Helsetilsynet i sitt forsøk på å hjelpe deg. I LAR derimot er formålet kriminalitets-reduksjon basert på kontroll, noe som står i kontrast til ordinær helsehjelp. Derfor får ikke de syke nødvendigvis den medisinen som ville gjort susen, men et snevert tilbud kun for noen av de heroinavhengige og ikke de som sliter med andre stoffer, noe som bare såvidt gjør susen. Se for deg at du i år etter år må gå feilmedisinert. Ikke fordi preparatet du trenger ikke finnes eller av mangel på medisinsk kunnskap, men rett og slett fordi det er gått politikk i hvilken helsehjelp legene kan få tilby. Det er satt klare irrasjonelle symbolpolitiske grenser. Helsefaglig er de irrasjonelle. De grufulle konsekvensene av dette er mange. Den største av dem er at alle medisinene er tilgjengelige på gateplan, tilvirket i skitne laboratorier og brukes av alle som ikke får nødvendig helsehjelp. Forskjellen ligger altså i synet på en gruppe pasienter, sorteringen av disse og i hvorvidt stoffene er kontrollert eller ukontrollert, helsefremmende og livreddende eller skadebringende og dødelige.

Gjennom 13 tekster inkludert denne har vi i 13 dager vist praktiske eksempler og løftet fram reelle ruspolitiske problemstillinger på Facebook. Hver dag har en ny skribent med egen erfaring lagt hodet på blokka for å vise det norske folket resultatet av gjeldende politikk og de mange paradoksene som ligger i at rusmiddelavhengige faller mellom Justisdepartementet og Helsedepartementet. Vi forventer nå at politikerne innfrir valgløftene sine og omsetter dem til en realpolitikk som reduserer smerte, skade, sykdom og død og som derfor vil ha en utelukkende positiv effekt for hele samfunnet:

Avkriminalisering:
Rusmiddelavhengige er først og fremst syke. De ønsker ikke å være kriminelle. Kriminelle handlinger og uønsket adferd må selvsagt alltid korrigeres. Men å tvinge flere problembrukere ut i et utenforskap de ikke ønsker å være i, er en politikk som står for fall.
Diacetylmorfin-basert rehabilitering (HAB):
Diacetylmorfin, eller farmasøytisk heroin, brukes allerede i medisin til andre pasienter og den brukes i syv andre land på brukere. Å nekte heroinister den medisinen som gir best virkning og best funksjonsnivå når bruken er under kontroll, er diskriminering. Det fins alltids en fare for at fru Andresen vil misbruke valiumen eller sovemedisinen sin. Kan hende fru Andresen er sykelig ensom og har indre smerter som nedsetter hennes funksjonalitet eller livskvalitet. Kan hende fru Andresen ble misbrukt som barn eller bærer med seg andre traumer. Psykiske smerter må nå endelig sidestilles med fysiske. Å tvinge fru Andresen ut til rusmiljøene der hun må betale 200–400 % overpris for den rette medisin, noe som vil føre til at fru Andresen må begynne å stjele, selge gatemagasiner eller smådeale for å kunne finansiere smertelindringen sin, er direkte umenneskelig.
La legene ta i bruk hele felleskatalogen i samråd med pasienten:
Det er brukeren selv som har best oversikt over hvilke medisiner som virker. Makten må derfor overføres til pasienten og til dennes fastlege. Vi vet uansett ikke langtidsvirkningene av de legalt tilgjengelige medisinene, men vi vet at både cannabis- og/eller amfetaminbaserte medisiner (adhd-medisin) er langt mindre skadelige enn de fleste preparatene legene i dag skriver ut med raus hånd – som eksempelvis antidepressiva og andre c-preparater.
Flere sprøyterom/konsumpsjonsrom:
Inntil ny realpolitikk er innført vil det være behov for fortsatt skadeforebyggende tiltak som sprøyterom/konsumpsjonsrom (flerbruksrom) og ikke minst, gratis engangsutstyr. Dødeligheten av hepatitt C er stor blant denne pasientgruppen. Smittefaren av hepatitt C og andre sykdommer som et resultat av at utstyr deles er stor. Skadereduksjon må gå foran moralisme også her.

13 tekster – 13 dager – 260 dødsfall

For hver dag som går bankes en ny tenåring opp og et nytt menneske rekrutteres. Nok en sprøyte med ukontrollert stoff, som ingen har hatt muligheten til å analysere, settes.

13 dager er alt vi kan gi. Nå må politikerne handle. Det er nok nå. En ny rusreform må innføres.

Jan-Erik Tørres, Iren Magnussen, Heidi Hagen, Arild Knutsen, Trond-Arne Ausdal, Bjørn Dahl, Trond Henriksen, Sturla Haugsgjerd, Siri Getz Sollie, Janne Andresen, Eva Pay, Simon Osen, Thomas Kjøsnes, Ane Ramm

Foreningen Tryggere Ruspolitikk, Foreningen for human narkotikapolitikk, Normal, LAR-Nett Norge, ProLar og EmmaSofia

13 PUNKTER - 13 TEKSTER - 13 DAGER

Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.

#13punkter13tekster13dager