Når innholdet i norsk rusreform skal utformes bør vi ikke ta sikte på Portugal. Vi bør sikte på å bli enda bedre.

Vi vil gjerne gratulere deg, Helseminister Bent Høie, med valget. Du gikk tidlig i valgkampen inn for et skifte i ruspolitikken og vi har store forventninger om at du vil starte arbeidet for å få innført den såkalte Portugalmodellen i Norge. Denne modellen har hatt stor suksess, men den norske versjonen kan og bør bli enda bedre.

Portugal på norsk?
Syv av ni partier tar nå til orde for en ny ruspolitikk basert på omsorg fremfor straff i sine partiprogram. Dette er i tråd med anbefalinger fra bl.a. Verdens Helseorganisasjon, Internasjonale Røde Kors, FNs høykommissær for menneskerettigheter, Human Rights Watch og en rekke toneangivende medisinske tidsskrift, som British Medical Journal og The Lancet. Selv i Tidsskriftet for Den norske legeforening har en rekke leger og relevante fagfolk tatt til orde for avkriminalisering. Dette er meget lovende, men det er fremdeles mye som skal enes om – og ikke minst mye som forbudstilhengere vil kjempe imot. Det kan altså bli en såkalt rusreform i Norge, men innholdet i den er uklart.

Mange ser til Portugal der bruk og besittelse av rusmidler ikke straffes med bøter eller fengsel, men der helse- og sosialhjelp tilbys ved behov. Dette ble innført i 2001 og har gitt oppsiktsvekkende gode resultater som politikere verden over har strømmet til for å lære. International Narcotics Control Board (INCB) mener at Portugal har funnetden beste løsningen som er mulig innenfor internasjonale konvensjoner. Bruken av illegale rusmidler er ikke høyere enn i Norge, overdosetallene kan nesten ikke sammenlignes (15 ganger så mange dør av overdose i Norge enn i Portugal) og bruken av heroin har gått dramatisk ned etter reformen. Dette skyldes ikke avkriminaliseringen alene, men en kombinasjon av at de veldokumenterte skadene av straffepolitikken betydelig reduseres samtidig som ressurser frigjøres og muliggjør en satsning på nytenkende helse- og sosialpolitiske virkemidler.

Andre land å lære av
Andre land har også gitt verden ny erfaring og kunnskap om avkriminalisering. I Seattle, USA, har LEAD-programmet gjort at mennesker som blir tatt med mindre mengder illegale rusmidler kan få hjelp i stedet for straff. I stedet for å bøtelegge brukerne henviste de til andre som kunne hjelpe dem med å finne bolig eller jobb. I motsetning til Portugal har man i LEAD-programmet bestemt at man heller ikke vil straffe salg av de samme mengdene illegale rusmidler, ettersom de som selger brukerdoser ofte er de samme menneskene som man vil hjelpe.

University of Washington har publisert en evaluering av virkningene av LEAD-programmet. Sammenlignet med de vanlige rettslige virkemidlene hadde brukerne som inngikk i LEAD-programmet 60 prosent lavere sannsynlighet for å bli arrestert og 39 prosent lavere sannsynlighet for å begå nye forbrytelser. Disse og en rekke andre funn indikerer at sosiale tiltak er bedre for individet og samfunnet enn strafferettslige midler.

Fra rapporten til The Lancet om folkehelse og ruspolitikk kan vi også lese om erfaringene fra Tsjekkia, som i sin utgang fra Sovjetunionen plasserte bruk av illegale rusmidler utenfor strafferetten. Rusmiddelbruk ble deretter et stort politisk tema på 90-tallet som endte med en kriminalisering av all illegal rusmiddelbruk i 1998. Heldigvis sørget myndighetene for at en rekke forskere, ledet av Tomas Zabransky, skulle studere og evaluere lovendringene. Resultatene var klare: ingen reduksjon i rusrelaterte skader eller tilgjengeligheten av illegale rusmidler til tross for bruken av store fengsel og politiressurser. Loven i 1998 ble dermed erstattet med en avkriminalisering for bruk og besittelse av en gitt mengde illegale rusmidler i 2010.

Alle disse erfaringene, og mer, bør inkluderes i en norsk rusreform. Her er noen råd til politikerne når en rusreform basert på “omsorg fremfor straff” skal implementeres i Norge:

Råd 1: Tvang og urinprøver er et dårlig utgangspunkt
For det første bør vi prioritere dem som er motivert for behandling fremfor å presse dem som ikke ønsker det inn i behandling. En norsk studie ved Sørlandet Sykehus viste at tvangsbehandling av rusavhengige på døgninstitusjon hadde liten eller ingen virkning på deres psykiske plager seks måneder etter innleggelse, og årsaken var sannsynligvis et tilbakefall til rusmisbruk. De som fikk døgnbehandling på frivillig basis hadde i motsetning til tvangsinnlagte opprettholdt de positive endringene fra behandlingen.

Den danske overlegen Peter P. Ege konkluderer i sin gjennomgang av fordeler og ulemper ved urinkontroller at det ikke foreligger dokumentasjon for dets bruk, men at det er dyrt, ydmykende for pasient og personale, og har formentlig en negativ virkning på den terapeutiske allianse og behandlingseffekt.

Råd 2: De fleste rusbrukere må ikke behandles
Norske politikere må ta innover seg at i et system med begrensede ressurser kan vi ikke dytte alle som bruker illegale rusmidler til behandling. De aller fleste brukerne av illegale rusmidler er slik som de fleste brukerne av alkohol, nemlig rekreasjonell brukere uten rusrelaterte problemer. Skal alle som bruker slike stoffer sendes til behandling får vi også en tilnærmet umulig oppgave, når så mye som 1 av 4 på byen i Oslo nylig har brukt illegale rusmidler og hele 67% oppgir å ha brukt illegale rusmidler en gang i livet.

Råd 3: Straff fungerer ikke
Noen partier vil slutte å straffe dem som allerede har rusproblemer, og fortsette å straffe alle andre, som ungdom i risikosonen. Studier fra Australia viser at ungdommer som fikk strafferettslige reaksjoner for besittelse av cannabis, oftere fortsatte å ruse seg og begå kriminalitet enn de som ble henvist til ikke-strafferettslig oppfølging. Dette burde ikke være overraskende. Ved å gi sårbare personer en kriminell identitet og rulleblad har vi fratatt dem muligheter og forsterket deres følelse av utenforskap. Strafferettslige midler er ikke effektive virkemidler i folkehelsevitenskap.

Når Norge etter hvert skal implementere en rusreform er det viktig at vi gjør mest mulig rett helt fra starten av. Da må vi slutte å kriminalisere rusbrukere, uansett om de har problemer eller ikke. Vi må bygge et system på tillit fremfor frykt, og vi må prioritere dem som er motivert for - og trenger behandling.