Norge topper statistikken over dødsfall knyttet til falsk MDMA, og EUs overvåkingsorgan EMCDDA melder for tiden om farlig sterk ecstasy og kokain. For skeive som bruker sentralstimulerende rusmidler er dette svært relevante farer.

Risikoene minimeres hvis brukerne sjekker stoffene sine ved en rusmiddelanalysetjeneste - et skadeforebyggende tiltak som lar brukere av ulovlige rusmidler sjekke hva stoffene inneholder, og som også kan gi informasjon om tryggere bruk.

Da Tryggere Ruspolitikk søkte Helsedirektoratet om støtte til å drive Norges eneste analysetjeneste, ble dette avslått i flere omganger. Direktoratet mente først at tiltaket ikke var forebygging, men skadereduksjon, som det ikke gis støtte til. Deretter hevdet de at det var ulovlig, før de igjen sa at det var skadereduksjon. Hverken direktoratet eller Helse- og omsorgsdepartementet kan definere forskjellen mellom forebygging og skadereduksjon, men forskriften definerer forebygging som å "forhindre at alvorlige problemer, skade eller sykdom oppstår".

Hva er da skadereduksjon, og hvordan er rusmiddelanalysetjenesten ikke et forebyggende tiltak? Mener norske helsemyndigheter at enhver grad av rusmiddelbruk i seg selv er et alvorlig problem, en skade eller en sykdom? Lager de forskrifter de ikke selv klare å tolke? Eller lager de med vilje uklare kriterier for å kunne ekskludere aktører hvis ruspolitiske profil de ikke liker? Hvilken betydning får Tryggere Ruspolitikks avslag for andre skadeforebyggende tiltak som i dag mottar støtte? Og hvorfor vil ikke myndighetene at ideelle aktører skal få drive brukerrettet skadeforebyggingsarbeid, når dette er det de er best rustet til?

Chemfriendly Norge og Tryggere Ruspolitikk inviterer til panelsamtale på Pride House, Oslo Pride, om hva skadeforebygging og forebygging er og bør være, og hvordan rusmiddelanalysetjenester best kan brukes til å forebygge skader og uhelse i ruspolitikken.