Rusreformen: Vi må velge forebygging som fungerer
Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Tvedestrandsposten 27. juli 2020.
Vi er lenge blitt lurt til å tro at kriminalisering er god rusforebygging. Å basere forebyggingen på frykt for å bli oppdaget, er imidlertid ikke bare ineffektivt, men øker risikoen for problemer.
Vi hører om ungdom på fest som nøler med å ringe ambulanse ved overdoser. Vi hører om unge som ikke vil anmelde overgrep i frykt for å bli straffet for rus. Vi hører om unge som ikke tør fortelle om rusproblemene sine til psykolog eller lege.
Vi kan ikke være så naive at vi nekter å akseptere at dette kan ramme våre barn. Det viktigste bør være at våre barn er trygge på at de kan kontakte hjelp, selv om de skulle ha tatt noen dumme valg.
Særlig i møte med barn og unge er det på høy tid at vi endrer strategi dersom vi skal lykkes bedre i å forebygge skader som følge av rus.
FNs barnekomité – som påser at Barnekonvensjonen følges opp – har i en årrekke uttalt at barn som ruser seg, skal behandles som ofre og ikke som kriminelle.
Også FNs høykommissær for menneskerettigheter har bedt oss slutte å straffeforfølge barn for rus for at deres rett til helse skal ivaretas.
Norsk Psykologforening er i sitt høringssvar til rusreformen tydelige på at det er kontraproduktivt å straffe unge, da det fører til utenforskap og tapte utdannings- og arbeidsmuligheter.
Barneombudet gjorde det også nylig klart at hun støtter en slik avkriminalisering som Rusreformutvalget har foreslått, og også Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid har gitt rusreformen full støtte. Selv Riksadvokaten og Advokatforeningen mener nå at tiden er inne for avkriminalisering.
Unge må møtes med omsorg og hjelpetiltak, ikke virkemidler som gjør veien ut på skråplanet kortere. En stor tvillingstudie fant nylig at kontakt med justisvesenet faktisk økte risikoen for senere kriminell atferd hos unge ved å forsterke en kriminell identitet – stikk i strid med gamle forestillinger om straffens oppdragende effekt.
Heldigvis vet vi mye om hva som faktisk fungerer. Vi kan begynne med å følge anbefalingene fra FN-apparatet, og gjennomføre en rusreform der unge tilbys omsorg og hjelp uten stigmatisering og trusler. Hvis det er ett område vi virkelig ikke har råd til å holde fast ved utdaterte og skadelige løsninger på, er det hvordan vi tar vare på barna våre.