Vi trenger en større satsing på kunnskapsbasert forebyggingsarbeid. Det innebærer blant annet å gå bort fra forebyggingstiltak med ingen, liten eller usikker effekt, slik som sanksjoner og påtvungne ruskontrakter. Isteden bør vi heller satse mer på universelle forebyggingstiltak i tråd med FNs retningslinjer for evidensbasert rusforebygging, ved å blant annet investere mer i foreldretreningsprogrammer, bedre psykisk helsevern for ungdommer og tiltak for å begrense mobbing i skolene.

I tillegg bør vi se på nye måter å avdekke rusmiddelbruk i befolkningen. Eksempler på slike tiltak kan være utdeling av brukerutstyr eller å tilby folk å få rusmidlene analysert. Når man gjennom slike tiltak først har opprettet kontakt med personer som bruker rusmidler, kan man følge opp skadeforebyggende informasjonsarbeid, eller tilbud om helse- og sosialfaglig oppfølging hvis dette er aktuelt. Det sier seg selv at dette er en langt mer effektiv måte å avdekke rusmiddelbruk og rusproblemer på enn at politiet jakter på personer som har all grunn til å holde rusmiddelbruken sin skjult.

I Cannabisboka har Hilde Pape og Ingeborg Rossow et kapittel om «Forebygging under forbud», der de konkluderer med at mange av dagens forebyggingstiltak har svært usikker effekt, og at det er liten grunn til forebyggingsoptimisme. Det er med andre ord et sterkt behov for å tenke nytt om forebygging. 

Straff har vist seg å være en svært dårlig måte å forebygge rusproblemer i samfunnet. Rusreformen åpner for en større satsing på kunnskapsbasert og effektivt forebyggingsarbeid.