Tryggere Ruspolitikk har avgitt høringsuttalelse i anledning endringer i politiregisterforskriften. Vi mener at departementet tolket Stortingets vedtak for snevert og at den foreslåtte sperringsregelen må gjelde også lovbrudd etter straffeloven slik vi har oppfattet de folkevalgtes behandling av forslag knyttet til Rusreformen. Her følger vårt høringssvar:

1. Innledning

Foreningen Tryggere Ruspolitikk er en landsdekkende ideell medlemsorganisasjon som jobber for at skadeforebygging og menneskerettigheter skal stå i sentrum i ruspolitikken. I det følgende vil vi kommentere de foreslåtte endringene i politiregisterforskriften § 44-12.

2. Om departementets tolkning av “bruk og besittelse” i Stortingets anmodningsvedtak

I høringsnotatet tolkes idiomet “bruk og besittelse” i Stortingets anmodningsvedtak bokstavelig, slik at bare brudd på legemiddelloven § 24 første ledd omfattes av sperringsregelen. All befatning med narkotika til eget bruk som i dag reguleres av straffeloven § 231, vil da etter forslaget fremdeles fremgå av uttømmende politiattest i 15 år. Dette inkluderer handlingsalternativene erverv og oppbevaring, som blant annet rammer: 

1) Enhver anskaffelse av en hvilken som helst mengde narkotika til eget bruk.

2) Ethvert lengre innehav av en hvilken som helst mengde narkotika til eget bruk.

2) Ethvert samtidig innehav av mer enn to brukerdoser til eget bruk.

Disse er neppe “mer alvorlige forhold” enn de legemiddelloven regulerer, slik høringsnotatet antyder. Det har også formodningen mot seg at Stortinget har villet innføre en regel hvoretter besittelsen av et stoff kun fremgår av politiattest i tre år, mens den forutgående anskaffelsen av det samme stoffet, eller oppbevaring av det over noen dager, forfølger brukeren i 15 år.

En slik bokstavelig tolkning er heller ikke forenlig med den begrepsforståelsen som kom til uttrykk under Stortingets behandling av rusreformen og tilhørende representantforslag. Vi viser til at det i denne prosessen var bred enighet om at “bruk og besittelse” måtte tolkes utvidende til å omfatte også handlingsalternativ i straffeloven for at lovendringene skulle få realitet for brukerne. 

Også Høyesterett ser ut til å lese lovgiversignalene slik, jf. HR-2022-731-A, avsnitt 51: 

“Et annet spørsmål er hvilken befatning med narkotika som skal omfattes av omleggingen av reaksjonsfastsettelsen. I Innst. 612 L (2020−2021) brukes ofte uttrykket «bruk og besittelse». Men også «erverv» nevnes flere steder, og forslagene fra Rusreformutvalget og departementet omfattet da også erverv av narkotika. Etter dette kan det ikke være tvilsomt at erverv, bruk og besittelse etter legemiddelloven § 24 jf. § 31 er omfattet av lovgiversignalene. Straffeloven § 231 bruker ikke uttrykket «besittelse», men rammer blant annet den som «oppbevarer» narkotika. Oppbevaring er ikke nevnt uttrykkelig i komitéinnstillingen, men jeg antar at dette ikke er uttrykk for et bevisst ønske om å skille mellom besittelse etter legemiddelloven og oppbevaring etter straffeloven. Det er ingen grunn til ikke å bygge på lovgiversignalene ved reaksjonsfastsettelsen for oppbevaring etter straffeloven § 231, som er en praktisk viktig straffebestemmelse for rusavhengige.”

Vi viser for øvrig til anmodningsvedtaket om en “samaritanerregel”, vedtatt under samme stortingsbehandling etter forslag fra de samme representanter fra AP og SV som fremmet forslaget om sperring. Dette vedtaket tydeliggjør at det kun gjelder bruk og besittelse i snever forstand, slik at vedtaket om sperring er mest naturlig å forstå som mindre snevert:

“Stortinget ber regjeringen sørge for at politiet ikke straffeforfølger overtredelse av legemiddelloven § 24 første ledd, der overtreder yter assistanse eller tilkaller nødetater i akutte nødsituasjoner, eller der en slik overtredelse avdekkes hos fornærmede ved anmeldelse av andre straffbare forhold.” 

Vi kan således ikke se at det er grunnlag for å anvende en strengere tolkningsnorm på anmodningsvedtaket om sperring enn Høyesterett legger til grunn i sin tolkning av lovgiversignalene. Sperringsregelen i § 44-12 må da formuleres slik at den omfatter alle relevante handlingsalternativ, ikke bare de som reguleres i legemiddelloven.

3. Forslag til formulering i forskriften

Da straffeloven § 231 ikke skiller mellom befatning med narkotika til eget bruk og befatning med narkotika til videreformidling, kommer dette skillet i dag kun til uttrykk ved straffutmålingen. Denne løsningen er problematisk, da den ikke bare leder til en uvoversiktelig kriminalistikk og unødig stigmatiserende politiattester, men lenge er blitt brukt av politiet som begrunnelse for uforholdsmessig tvangsmiddelbruk i brukersaker.

Lovens utforming er likevel ikke til hinder for at skillet mellom eget bruk og videreformidling i § 231 avgjør om forhold anmerkes på politiattest, da visse reaksjoner kun benyttes i førstnevnte sakstype. Bot benyttes for eksempel aldri når det foreligger videreformidlingshensikt, ei heller hvis mengden overstiger foreleggsgrensene i Riksadvokatens rundskriv. Det samme gjelder i praksis påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69, og det er nå også gitt klare føringer for bruk av straffutmålingsfrafall etter straffeloven § 61, jf. ovennevnte høyesterettsdom.

Et funksjonelt skille kan da oppnås ved å legge til følgende fjerde alternativ i forslaget til ny § 44-12:

4. ilagt bot, påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69 eller straffutmålingsfrafall for overtredelse av straffeloven § 231, etter 3 år.

Vi håper departementet tar våre merknader til følge og sørger for at forskriften endres i tråd med lovgivers intensjon og Høyesteretts føringer.