Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Verdidebatt 12. mai 2020.

Det er bred politisk støtte for en rusreform der vi går fra å straffe personer som bruker ulovlige rusmidler, til å tilby dem hjelp og behandling. Et samlet rusfelt ønsker denne reformen velkommen. Alt for lenge har vi brukt samfunnets ressurser på en uvirksom og uhensiktsmessig straffeforfølging av potensielt sårbare og vanskeligstilte individer, som nå kan brukes på å sikre at personer med rusproblemer får et bedre liv. Dette er god velferdspolitikk. 

Det er bred, faglig enighet om at straff ikke er et egnet virkemiddel hverken for å hjelpe de tunge brukerne, eller å forebygge rusmiddelbruk blant de unge. For unge mennesker kan straff og kriminalisering være nettopp det som skyver dem ut i en kriminell løpebane eller i rusmisbruk. En nylig publisert tvillingstudie finner at ungdom som blir utsatt for kontakt med politi og rettsvesen har større risiko for senere kriminell atferd enn ungdom som ikke blir utsatt for dette. Vi er derfor glade for at AUF-leder Ina Libak er tydelig på at Arbeiderpartiet mener at avkriminaliseringen må gjelde alle brukergrupper, ikke bare noen få. Dette tyder på et bredt Stortingsflertall for en human og kunnskapsbasert ruspolitikk. 

Det er dessuten viktig at oppfølgingen personer som er tatt for rusmiddelbruk får fra samfunnet, legges opp på en måte som ivaretar tilliten til helsevesenet, og som ikke setter helsepersonell i en dobbeltrolle som sanksjonsutøvere. Det skulle bare mangle at de samme prinsippene som gjelder ellers i helsevesenet også gjelder når det er snakk om å gi helsehjelp og behandling til personer med rusproblemer. Å sanksjonere personer som ikke ønsker helsehjelp er et klart brudd på frivillighetsprinsippet som gjelder i norsk helsevesen, og legger dessuten opp til en lite effektiv bruk av samfunnets ressurser. All faglig erfaring tilsier at motivasjon ofte er nødvendig for vellykket behandling. Ruskontrakter, i den grad de videreføres, må være fundert på reell frivillighet - ikke på sanksjonsfrykt og tvang.  

Dersom reformen skal lykkes med å nå målet om å gi bedre helsehjelp til personer med rusproblemer, bør det bevilges penger til kommunene og helsetjenestene samtidig som at ansvaret flyttes fra justis til helse. Vi håper at opposisjonspartiene vil løfte dette frem når rusreformen til slutt skal behandles av Stortinget. Samtidig vil vi understreke at å redusere stigma og utenforskap i seg selv er en grunn til å slutte å straffe, slik at selv det å gå fra «straff til ingenting» er bedre enn å fortsette dagens straffelinje. Rusreformutvalgets utredning er svært tydelig på at straff er et lite effektivt og lite hensiktsmessig virkemiddel for å forebygge rusproblemer i samfunnet.

Utviklingen på rusfeltet stanser imidlertid ikke med denne reformen. Vårt håp er at den kommende rusreformen, med den tverrpolitiske støtten den har, blir en byggestein i det videre forebyggingsarbeidet. Idet vi forkaster straffen som et uvirksomt virkemiddel, kan vi begynne å tenke nytt rundt hvordan vi best fordeler samfunnets ressurser for å forebygge rusproblemer i befolkningen. På samme måte som vi nå får en kunnskapsbasert tilnærming til bruk av straff og tvang for rusmiddelbruk, bør vi ha en kunnskapsbasert tilnærming til forebygging og rusbehandling. 

Rusreformen er et vendepunkt, som markerer at Norge er i ferd med å avslutte vårt bidrag til “Krigen mot narkotika” - som først og fremst har vært en krig mot narkotikabrukere. Vi ønsker denne reformen velkommen, og ser frem til å bidra til å utvikle ruspolitikken i en ny retning. Krigen er over - la oss vinne freden.

Signert av:

Ina Roll Spinnangr, Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR)
Kenneth Arctander Johansen, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO)
Arild Knutsen, Foreningen for en Human Narkotikapolitikk (FHN)
Ester Nafstad, NORMAL Norge
Ronny Bjørnestad, proLAR Nett
Wibecke Årst, MARBORG
Michael Juhani Lindholm, Ivareta 
Anders Dalsaune Jansen, Tyrilistiftelsen
Marius Sjømæling, Barn av Rusmisbrukere
Tønnes H. Thomstad, Veien Tilbake
Espen Hegna, Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid (LOSU)
Heming Welde Thorbjørnsen, Chemfriendly Norge
Bård Dyrdal, LEAP Scandinavia 
Jørn Kløvfjell Mjelva, EmmaSofia
Mikkel Ihle Tande, Tryggere Ungdom