Vi har skrevet et høringssvar til Rushåndshevingsutvalget, et utvalg bestående av tre jurister som skal utrede enkelte strafferettslige og straffeprosessuelle sider ved regjeringens varslede forebyggings- og behandlingsform. Dette er en oppsummering av noen hovedpoenger fra høringsinnspillet. Du kan lese innspillet i sin helhet her.

Innledningsvis mener vi at det er sterkt beklagelig at regjeringen ikke ville lytte til Rusreformutvalgets grundige utredning i NOU 2019: 26 og konklusjonene der, og at de nå har nedsatt et nytt utvalg som blir bedt finne måter å omgå grunnleggende strafferettslige og straffeprosessuelle prinsipper på for bestemte samfunnsgrupper. Likevel har vi forsøkt å komme med mest mulig konstruktive og konkrete innspill innenfor de snevre juridiske og politiske rammene som utvalgets mandat oppstiller.

Dette er noen av hovedpoengene fra høringsinnspillet:

• Det er svært vanskelig å skille treffsikkert mellom brukergrupper, slik utvalget har fått i instruks å gjøre. Det vil være en påkjenning for rusavhengige å stadig måtte bevise sin rusavhengighet, og det skapes et insentiv til å lyve om å være avhengig.

• Vernet mot tvungen selvinkriminering er ikke ivaretatt godt nok.

• Det er flere uklarheter rundt når rusavhengighet skal lede til straffutmålingsfrafall, blant annet knyttet til sammenhengen mellom tilstanden og handlingen.

• Vi ser ikke behovet for å gi politiet nye inngripende virkemidler for å etterforske bruk, og vi reagerer på at utvalget har fått i instruks å forsøke å innføre uforholdsmessige straffeprosessuelle tvangsmidler.

• Utvalget har blitt bedt om å se på terskelverdier for hvilke stoffmengder som kan anses å være til eget bruk. Vi mener da at forslagene til terskelverdier fra Rusreformutvalgets flertall i NOU 2019: 26 er fornuftige, unntatt forslagene som er lavere enn foreleggsgrensene satt av Riksadvokaten, som da burde benyttes i stedet.