Tryggere Ruspolitikk mener straff (for ulovlig rusbruk) i seg selv kan være skadelig og at det ikke er et egnet virkemiddel for å hjelpe folk ut av problemer med rusbruk. Under følger vårt høringssvar til KrFs representantforslag om at bruk og besittelse av narkotika fortsatt skal være straffbart:

Forslagsstillerne kommer med en rekke betraktninger om behovet for styrking av behandlingstilbudet og viktigheten av forebygging. Disse er svært generelle og tilfører lite ut over de momenter stortingsflertallet tidligere har etterlyst og regjeringen har varslet at den vil komme med i sin forebyggings- og behandlingsreform. Vi velger derfor å vie høringsinnspillet vårt til de de mer konkrete og kontroversielle punktene i forslaget.

Forslagsstillerne hevder i bakgrunnen for forslaget at den nåværende rettstilstanden ikke har vært ønsket av stortingsflertallet. Tidligere stortingsflertall har imidlertid vedtatt både straffeloven, straffeprosessloven og menneskerettighetsloven, og et kvalifisert flertall har sågar vedtatt Grunnloven og gitt Norges menneskerettslige forpliktelser grunnlovs rang. Rettstilstanden forslagsstillerne nå protesterer mot, inkludert Riksadvokatens presiseringer før og etter Høyesteretts avgjørelser, følger av disse lovene.

Også Høyesteretts dom på straffutmålingsfrafall for rusavhengige fulgte av eksisterende lovverk, nærmere bestemt straffeloven § 61. Høyesteretts enstemmige anvendelse av denne bestemmelsen overfor rusavhengiges befatning med narkotika til eget bruk følger naturlig av stortingsflertallets utsagn i Innst.612 L (2020-2021) om at rusavhengige ikke bør straffes for sitt rusmiddelbruk selv om det forblir straffbart. All den tid betingede reaksjoner for denne gruppen i praksis betyr straff, er det vanskelig å se noen annen reaksjon enn ubetinget påtaleunnlatelse eller straffutmålingsfrafall som kan realisere lovgivers uttrykte vilje.

Ønsker forslagsstillerne en rettstilstand hvor rusavhengige kan tvinges inn i ulike typer oppfølging som vilkår for påtaleunnlatelse, eller ransakes på linje med andre brukere for at politiet skal kunne avdekke eventuelt salg de måtte bedrive, fordrer dette gjeninnføring av straff for rusavhengiges eget bruk. En slik snuoperasjon står lovgiver selvfølgelig fritt til å foreta, men vi håper og tror at det ikke er politisk vilje til det, da det vil bringe oss tilbake til en situasjon der de med størst utfordringer i størst grad straffes.

Ønsker forslagsstillerne i tillegg en rettstilstand 1) hvor den forventede straffen for et lovbrudd ikke har avgjørende betydning for tvangsmidlers forholdsmessighet eller vurderingen av om allmenne hensyn tilsier påtale, 2) hvor tvangsmidler kan brukes til å etterforske lovbrudd det ikke er skjellig grunn til å mistenke, eller som allerede er ferdig oppklart, og 3) hvor politiet uten særskilt grunn kan ransake noen som ikke selv er mistenkt for et forhold som kan begrunne ransakingen, forutsetter dette en mer grunnleggende omlegging av vår rettsorden i retning av land vi normalt ikke liker å sammenlikne oss med.

Forslagsstillerne hevder at påtalemyndigheten nå må bevise ut over rimelig tvil at en siktet ikke er rusavhengig for å straffeforfølge forholdet. Her synes de å blande sammen strafferettens regler for bevisbedømmelse under skyldspørsmålet og reglene for bevisbedømmelse under straffutmålingen. Straffutmålingsfrafall og påtaleunnlatelse innebærer skyldkonstatering, ikke frifinnelse, slik at det er reglene for bevisbedømmelse under straffutmålingen som gjelder ved spørsmål om hvorvidt relevant rusavhengighet foreligger. Dermed er det siktede som har bevisbyrden og må gi til kjenne en avhengighet som ikke allerede er kjent for påtalemyndigheten, noe også Riksadvokaten har presisert. 

Forslaget om å gi politiet hjemmel til å avkreve mistenkte brukere spyttprøve er noe vi har advart mot både i høringen til forrige regjerings rusreform og i innspillsrunden til nåværende regjerings forebyggings- og behandlingsreform. Forestillingen om at en tvungen spyttprøve er noe mer skånsom eller mindre krenkende enn de former for tvungen prøvetaking som Politidirektoratet, Riksadvokaten og lagmannsretten allerede har vurdert som uforholdsmessige ved etterforskning av bruk som selvstendig lovbrudd, er en naiv villfarelse som ikke tar inn over seg de praktiske realitetene tvungen spyttprøvetaking innebærer. 

Hvis politiet skal gis hjemmel til å åpne munnen til en lite samarbeidsvillig mistenkt med makt, slik som i den berømte “batongsaken” i Oslo politidistrikt (hvilket trolig vil være nødvendig for å trenge inn med prøvetakingspinnen i den grad et godkjent prøveresultat krever), vil dette fort føre til så grov maktbruk at ikke bare på kroppslige integritetsvernet i EMK Artikkel 8, men også torturforbudet i EMK Artikkel 3 vil utfordres.

I Jalloh mot Tyskland konstaterte EMD begge disse menneskerettighetsbruddene etter at tyske myndigheter hadde tilført brekkmiddel med en slange gjennom nesen på en mistenkt langer for å få ham til å kaste opp en pose med 0,2 gram kokain. Selv om EMD i flere saker har godtatt tvungne medisinske undersøkelser i straffesaker under henvisning til beskyttelse av andres rettigheter (typisk i saker om ruspåvirket kjøring, se X mot Nederland), var kokainsalg ifølge EMD ikke et alvorlig nok forhold til å rettferdiggjøre bruk av et så inhumant virkemiddel – de åpenbare tredjepartsvirkningene og skadevirkningene for samfunnet til tross.

Vi vet ikke om spyttprøvetaking med makt er mer eller mindre inngripende enn tilføring av brekkmiddel via nesen, men inngrepenes smertepotensial og karakter av overgrep er neppe veldig ulike så lenge makt benyttes. Kanskje er spyttprøvetaking vanskeligere å gjennomføre skånsomt. Uansett er interesseavveiningen en annen ved bruk enn ved salg, da bruk – når det ikke skjer under bilkjøring eller andre omstendigheter som bringer forholdet over i særskilte straffebud – i utgangspunktet ikke kan sies å berøre andres rettigheter. Dette begrenser i betydelig grad behovet for, og nødvendigheten av å oppklare forholdet.

Hertil kommer at bruk av narkotika ikke er et selvstendig kriminalisert lovbrudd i de fleste europeiske land, i motsetning til besittelse. I de europeiske landene hvor bruk er kriminalisert, straffeforfølges det også som hovedregel kun når det skjer offentlig, i hvilket tilfelle bevis fra brukerens kropp er unødvendig å innhente. Land som tillater tvungen rusprøvetaking for å bevise bruk, vil da ikke nyte en like vid skjønnsmargin som ellers i narkotikapolitikken den dagen rusprøvetaking med dette formålet klages inn for EMD.

Det er dermed etter vårt syn vanskelig å se hvordan Norge skal sikre seg mot domfellelse i EMD hvis politiet tillates å avkreve rusmiddelbrukere spyttprøver med makt. Særlig gjelder dette hvis hjemmelen benyttes overfor unge under 18 år, hvis kroppslige integritetsvern er sterkere enn voksnes. Samtidig synes det heller ikke aktuelt med en løsning der mistenkte brukere kan straffes for ikke å avlegge spyttprøve, selv om dette ville fjerne behovet for maktbruk, da dette ville utfordre selvinkrimineringsvernet.

Ser lovgiver det som avgjørende at ungdom kan bli sendt til de rådgivende rusenhetene ved mistanke om rus, er den eneste løsningen vi da ser – utenom å gjennomføre forrige regjerings rusreform – å gi politiet nye hjemler i politiloven til å pålegge rådgivning og tilby frivillig rusprøvetaking ved sannsynlighetsovervekt, slik dette ble foreslått i Prop.92 L (2020-2021). 

Dette pålegget måtte da imidlertid basere seg på et rusmiddelnøytralt faktum, og ville kunne gis også ved bekymringsfull alkoholpåvirkning, da uskyldspresumsjonen ville utfordres dersom myndighetene kunne konstatere straffbar befatning med narkotika ved alminnelig sannsynlighetsovervekt. En rusmiddelnøytral løsning bør imidlertid være uproblematisk hvis den avgrenses til unge under 18 år.

Nevnte hjemler kunne da legges til politiloven § 13 som en forlengelse av bestemmelsen om “omstendigheter som innebærer en alvorlig risiko for barnets helse eller utvikling” i annet ledd. Politiet ville måtte forbys å forfølge forholdet strafferettslig etter å ha informert ungdommen om muligheten til å bli pålagt rådgivning, og eventuelle positive rusprøver kunne ikke tillates brukt som bevis eller lagres til etterretningsformål.

Avslutningsvis viser vi til den ferske rapporten fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), hvor det fremgår at Norge er forpliktet til å benytte evidensbaserte tiltak i møte med barn som ruser seg. Vi vil da advare representantene mot å be om lange oppfølgingsløp for unge hvis reelle virkning er ukjent, enten det er snakk om ruskontrakter (hvis potensielle skadevirkninger er dokumentert) eller rene samtaleopplegg. Tvangsbehandling blir ikke mer forsvarlig eller virksomt når det skjer i straffeprosessen, og som forslagsstillerne selv påpeker innledningsvis, bør helsehjelp ytes “når motivasjonen er der” og til dem som ønsker det – enten det gjelder langtkomne rusavhengige eller eksperimenterende ungdom.