Ingen grunn til å klage over tonen i rusdebatten

Hans Fredrik Marthinussen, Professor i rettsvitenskap, Universitetet i Bergen

Knut Røneid, etterlatt og tidligere politi

Det er mange som i disse dager klager på harde ord i rusdebatten. 29. april viet Klassekampen forsiden til Arild Knutsen, som mente at retorikken kunne ha medvirket til Arbeiderpartiets nei til rusreformen, og i sosiale medier har kommunikasjonsrådgivere og tillitsvalgte i Arbeiderpartiet beklaget seg over den harde tonen og beskyldninger om svik og blodige hender. 

Vi har begge hevdet i sosiale medier, etter landsmøtevedtaket som forkastet rusreformen, at Arbeiderpartiet har blod på hendene. Riktignok var det en Arbeiderparti-rådgiver som først introduserte «blod på hendene» i debatten, men vi står fullt inne for ordbruken. En av oss var til og med så «heldig» å få en slik Twitter-melding publisert som illustrasjon i Klassekampens sak om den tøffe retorikken, uten å bli spurt om en kommentar. 

At Arbeiderpartiet har blod på hendene, er ingen urimelig eller ufin påstand. Nesten 300 nordmenn dør årlig av overdoser, mens land som Portugal og Sveits, som har hatt tilsvarende høye dødstall som følge av narkotikaproblemer, har ført en progressiv ruspolitikk som har ført til en markant nedgang i antall dødsfall. 

Norge har relativt lav narkotikabruk blant de yngste ungdommene. Derfra går vi til et ganske gjennomsnittlig europeisk rusbruksnivå blant befolkningen totalt sett, og derfra igjen til svært høye dødstall. Med vårt velutbygde velferdssamfunn er det ingen andre gode forklaringer på de uakseptabelt mange dødsfallene i Norge som følge av narkotikabruk, enn at vår narkotikapolitikk er spesielt skadelig. En av forfatterne av denne teksten har også selv opplevd den aller mest brutale konsekvensen av norsk narkotikapolitikk på kroppen: Å miste et barn som følge av politiets knallharde praksis mot ungdom som prøver cannabis. Det er ingen tvil om at vår narkotikapolitikk koster mennesker både helse og i noen tilfeller livet. Er det virkelig å gå over streken å påpeke dette, og å illustrere det med blodige hender?

Knutsens påstand i Klassekampen om at den harde retorikken kan ha påvirket Arbeiderpartiets rusreformvedtak, faller på sin egen urimelighet. Den tøffe retorikken har nesten utelukkende kommet etter selve vedtaket, som en konsekvens av den enorme skuffelsen ved at Arbeiderpartiet, som selv var med på å sette i gang reformprosessen og kjeftet på Høyre for at det ikke gikk fort nok, snudde og sviktet både mennesker med rusproblemer, deres pårørende, og sine egne velgere som trodde på løftene om å flytte rusproblemer fra justis- til helsesektoren. Selv bønner fra egne tillitsvalgte med traumer fra Utøya ble ignorert.

Motstandere av rusreformen har selv bidratt i rikelig monn til det tøffe ordskiftet. Robin Kåss og Tore Sandvik har uriktig omtalt rusreformen som et Venstre-påfunn, uriktig påstått at det er rekreasjonsbrukere som primært opprettholder det kriminelle markedet, og mot bedre vitende omtalt reformen som legalisering. Kjersti Toppe sto på Stortingets talerstol og påsto uriktig at de som ringer helsepersonell ikke trenger å frykte at politiet dukker opp, til tross for rikelig med eksempler på det motsatte. Det styggeste bidraget sto Anniken Huitfeldt for, som på Arbeiderpartiets landsmøte foreslo å sette rusavhengige i bås med barn og utilregnelige. Noe mer stigmatiserende enn å antyde at rusavhengige enten må regnes som tilbakestående eller psykotiske, og derfor kan unntas straff for sine handlinger, er det nesten vanskelig å tenke seg.

Utsatte minoriteter må ofte bruke utestemme for å bli hørt. Verken kampen for kvinners, homofiles eller svartes rettigheter gikk rolig for seg. Det er en klassisk hersketeknikk å prøve å få fokus vekk fra overgrep mot marginaliserte grupper i samfunnet ved å klage på virkemidlene som benyttes. I lys av hva mennesker med rusproblemer har vært utsatt for de siste 50 årene, er det grunn til å påpeke at det knapt kan tenkes en særlig mer sivilisert debatt. Den har foregått helt uten vold, med fredelige demonstrasjoner, og svært lite personhets. Mens politiet må møte anti-SIAN-demonstrasjoner med skjold og tåregass, står rusreformforkjemperne rolig og protesterer ved siden av 260 kors eller kropper liggende på bakken. Det til tross for at de risikerer å bli arrestert og ransaket bare fordi de demonstrerer fredelig. Selv debatter om vindmøller er mindre siviliserte enn rusdebatten.

Å klage på tonen i debatten er intet annet enn et forsøk fra å avspore debatten fra det faktum at Arbeiderpartiet sviktet vår tids største sosialpolitiske reform. En reform som ville reddet liv. En reform som var anbefalt av WHO, FN og EU og som allerede hadde høstet internasjonal anerkjennelse. De sviktet den til fordel for en utopisk reform som vil innføre et skille mellom mennesker med og uten tung rusavhengighet som ledende norske akademikere både på Politihøgskolen og universitetene omtaler som klart grunnlovsstridig. Det er ikke tonen i debatten det er noe i veien med.