Prop. 92 L (2020-2021)

Vi vil rose Regjeringen for et progressivt lovforslag som bevarer de viktigste hovedtrekkene i Rusreformutvalgets utredning, om enn med betydelige innstramminger. Vi støtter forslaget med følgende forbehold:

Sletting av rulleblad mv.

Vi er sterkt kritiske til at Regjeringen ikke går inn for sletting av rulleblad og benådning. Departementets begrunnelse fremstår hul; at noen har begått en handling som var straffbar på gjerningstidspunktet, kan også sies om alle som har drukket øl i en park, og mer enn 40 prosent av nordmenn har brukt narkotika innen fylte 30 år.

Det kan heller ikke vektlegges at rulleblad ikke ble slettet ved andre lovreformer. Mens mange straffebud er blitt avskaffet fordi de var sovende og arkaiske, er tanken her å avkriminalisere nettopp fordi vandelsanmerkninger for narkotika fremdeles stigmatiserer og begrenser muligheter. Skal vi redusere stigma, kan vi ikke la gårsdagens politikk fortsette å hjemsøke brukerne. Rusreformen kan derfor ikke nøye seg med å forhindre fremtidig urett; den må også sørge for at straffepolitikkens ofre får oppreisningen de har ventet på. 

Straff for deling

Vi merker oss presiseringen av at vederlagsfri deling av en joint mellom venner skal forbli straffbart. Vår støtte til lovforslaget forutsetter at det her ikke er meningen å endre rettstilstanden slik at dette straffeforfølges som overdragelse i noen større utstrekning enn i dag, da dette klart ville undergrave reformens hensikt.

Generelle kommentarer

Vi vil i senere høringer kommentere de deler av reformen som reguleres i forskrift. Vi har ellers følgende merknader til lovforslaget og debatten:

Kunnskapsgrunnlaget

Etter vårt syn er kunnskapsgrunnlaget i Rusreformutvalgets utredning mer enn godt nok gitt samfunnsforskningens iboende usikkerhet og bevisbyrden for bruk av straff. Vi gjør imidlertid oppmerksom på kunnskapen som er tilkommet etter høringen i fjor. Den største metaanalysen hittil, publisert i British Medical Journal i høst, tar for seg mer enn hundre enkeltstudier og benytter flere målekriterier enn tidligere metaanalyser. Denne styrker Rusreformutvalgets konklusjon om at lemping eller skjerping av straff som regel ikke er forbundet med endringer i rusmiddelbruk. Den finner også at studiene som finner negative effekter av å lempe straffenivået, typisk er av lavere metodisk kvalitet.

To kunnskapsrapporter er også blitt publisert av det finske folkehelseinstituttet og skotske helsemyndigheter siden forrige høring. Førstnevnte konkluderer med at avkriminalisering ikke gir varig økt narkotikabruk og er forbundet med lavere overdosedødelighet. Sistnevnte konkluderer med at avkriminalisering ikke er forbundet med nevneverdig økt bruk og fremholder også at kriminalisering generelt forverrer skadevirkninger av narkotikabruk. 

Vi har i tillegg gjennomført en stor spørreundersøkelse blant norske brukere, som svar på FHIs påstand i forrige høring om at vi ikke vet om straffetrusselen påvirker hjelpesøken i Norge. Denne fant blant annet at mange har opplevd at 113 ikke er blitt ringt i nødsituasjoner knyttet til narkotikabruk, og mener avkriminalisering ville senke deres terskel for å ringe. I motsetning til hva enkelte stortingspolitikere påstår, hender det i dag at personer blir politianmeldt for narkotikabruk etter å ha ringt 113 ved overdoser.

Tvangsmidler

Vi bestrider påstanden om at rusreformen fratar politiet viktige verktøy. Ikke bare vil tvangsmidler bli overflødige i saker med et lavt beviskrav, men politiet kan ikke i dag undersøke rusmiddelbrukeres undertøy, mobiltelefon eller bolig rutinemessig. Slike inngrep må være egnet til å belyse siktelsen og skal ikke være uforholdsmessige. Disse vilkårene er neppe oppfylt i de fleste typetilfeller av befatning med små mengder til eget bruk. 

Som påpekt i proposisjonen, er “fisketurer” etter informasjon om andre lovbrudd eller personer – som politiet fremhever som et viktig verktøy – ikke et lovlig ransakingsformål. Etterforskning for å undersøke om noen selger, skal kun skje ved mistanke om salg, og målrettet etterforskning bakover i verdikjeden skal kun skje ved tredjepartsransakelse. Dette innføres ikke med rusreformen; dette er loven i dag. 

Det er heller ikke et lovlig ransakingsformål å kartlegge unge brukeres rushistorikk i meldingslogger, da politiets anledning til å dele funn fra etterforskningen med barnevernet ikke gir dem hjemmel til å etterforske ut over siktelsen. Når bevis for mistenkt bruk eller besittelse hos en ungdom er sikret ved rusprøve eller beslag, skal i utgangspunktet ingen videre etterforskning skje med mindre det oppstår mistanke om andre forhold.

Dersom Stortinget mot formodning ikke vedtar avkriminalisering, håper vi det vil slå ned på de åpenbare bruddene på straffeprosessloven og EMK som politiet innrømmer i diverse aviskronikker, da de vitner om en rettsstat som ikke fungerer.

Representantforslag 111 S (2020-2021)

Vi stiller oss undrende til hvordan SP mener påtalemyndigheten rettssikkert skal skille mellom rusavhengige og ikke-avhengige når brukere kan slippe straff ved å påstå rusavhengighet. Løgn for å unngå straff kan ikke straffes som falsk forklaring, og selv en psykiater vil måtte tro på noens påstander om hvor ofte de ruser seg. 

Det er uklart om avhengighet er tenkt å føre til henleggelse eller påtaleunnlatelse. Påtaleunnlatelse er en strafferettslig reaksjon som fremgår av uttømmende vandelsattest, slik at ustraffede voksne vil kunne vegre seg for å ringe 113 eller 112 hvis de risikerer slik reaksjon. Enten det henlegges eller gis påtaleunnlatelse, vil velfungerende brukere få mer graverende vandelsanmerkninger enn rusavhengige, slik at rusavhengige kan jobbe i flere sektorer – med mindre SP vil gi velfungerende brukere forenklede forelegg.

Vi antar at SP forutsetter fortsatt formell straffbarhet for alle, slik at rusavhengige utsettes for alle de samme integritetskrenkende tvangsmidlene som i dag. I motsatt tilfelle, hvis avhengighetsrelatert bruk flyttes ut av strafferetten, må politiet ha en formening om noens diagnosebilde idet etterforskning iverksettes, da bl.a. tvungen rusprøvetaking blir EMK-stridig ved oppklaring av et administrativt, offerløst lovbrudd. Tvangsmiddelhjemlene vil da trolig måtte begrenses i alle saker for å unngå tjenestefeil, hvilket vil vingeklippe politiet.

SP foreslår kun endre legemiddelloven, mens oppbevaring og anskaffelse ligger i straffeloven. Hvordan rusavhengige slipper straff med en slik modell, er uklart. Det er også uklart hvordan lovbrudd som ikke har sammenheng med noens avhengighet skal vurderes; skal opioid- eller amfetaminavhengige straffes for cannabisbruk, eller cannabisavhengige for MDMA-bruk? Enkelte bruker psykedelika til å behandle sin rusavhengighet; skal dette straffes, siden psykedelika ikke er vanedannende? Enn hvis noen holder et alkoholproblem i sjakk med cannabis? Gitt EMKs krav om klar lovhjemmel ved bruk av straff, antar vi at det er duket for et inngående og krevende utredningsarbeid hvis SPs forslag får tilslutning. 

Representantforslag 119 S (2020-2021)

Flere av SPs forslag til forebyggings- og behandlingsreform er gode. Vi fraråder imidlertid bruk av straffebaserte ruskontrakter, da de innebærer at unge som ikke klarer å slutte, enten blir straffet eller må omgå prøvene med syntetiske stoffer. Ruskontrakt er heller ikke et evidensbasert tiltak, og lite tyder på at unge i faresonen forblir rusfrie etter kontraktens slutt. TIUR-modellen innebærer et ressurskrevende opplegg som neppe er skalerbart til all ungdom, og hadde meget mulig fungert like godt – eller bedre – uten en straffetrussel.

Vi er kritiske til SPs forslag om holdningskampanjer mot narkotikabruk, da slike kampanjer maner til fortsatt moralsk fordømmelse og sosial utstøtelse av rusmiddelbrukere. Vi vil heller anbefale SP å gå inn for troverdige informasjonskampanjer med nøktern informasjon om rusmidlers skadevirkninger, à la Weedensenteret.

Vi viser for øvrig til Tryggere Ungdoms høringsuttalelse angående forebygging og unge.