Rusreformen skal stemmes over i Stortinget om kort tid. Frem til da foregår det en kamp om å overbevise politikere og velgere. Da Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Tryggere Ungdom sammen med flere andre organisasjoner på rusfeltet ville lansere en kampanje med åtte historier om hvor alvorlige konsekvenser straff kan ha på enkeltmenneskers liv, fikk vi etterlengtet hjelp fra Johan H. Andresen. Han er investor og styreleder i investeringsfirmaet Ferd. I dette intervjuet forteller Andresen om hvorfor han har engasjert seg i Rusreformen og hvordan reformen har relevans for arbeidet til Ferd.

Hvordan ble du personlig overbevist om at Norge trenger en rusreform?

– Jeg er opptatt av at systemer virker. Og politikken med å jage etter folk, spesielt unge, for deretter å straffe dem for personlig bruk, ser ikke ut til virke. Derfor må vi prøve noe annet. Min overbevisning ble endret av at fakta tårnet seg opp, både i Norge og i andre land, godt hjulpet av vitnesbyrd som ikke bare var anekdotiske, men representative. Jeg kom til at bevisbyrden er snudd, slik at de som mener at dagens system er det beste, må bevise dette. Når de etter 40 år ikke kan det, må systemet endres til noe som faktisk kan virke. Dessuten kjenner jeg som leder at det er noe intuitivt feil i det å kun vise mennesker mistillit når de begår små feil. I Norge sier vi at den tilliten som finnes i vårt samfunn er vår største styrke. Ja, da må vi også tørre å bruke den på rusfeltet.

Du omtaler skiftet fra justis til helse som et skifte fra «fra straff til empati». Likevel er det mange empatiske mennesker som fortsatt ønsker å beholde straff for narkotikabruk, nettopp for å beskytte de mest sårbare blant oss mot narkotika. Hva vil du si til disse?

– Når jeg omtaler en rusreform som et skifte fra straff til empati, er det fordi de mest sårbare blant oss er de mest usikre, de omgås mennesker de ikke burde, og tar av og til feil valg. Hvis vi skal straffe dem for dette, er det ikke empati, uansett hvilke intensjoner man har. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner, og på rusfeltet er det spesielt tydelig. Empati er å erkjenne at disse menneskene uansett kommer til å sette seg i slike situasjoner, og da virker ikke straff avskrekkende, men kun som salt i et sår som risikerer å bli en permanent skade.

Ferds visjon er å skape varige verdier og sette tydelige spor, og navnet Ferd symboliserer at dette er «en reise uten ende». Hvilke ikke-materielle verdier ønsker dere å påvirke samfunnet i retning av, og på hvilken måte faller Rusreformen sammen med disse?

– Visjonen gir oss stor frihet og et stort ansvar. En måte å utøve dette på er den satsingen Ferd har hatt siden 2008 på sosiale entreprenører og de innovative løsningene de lanserer. Gjennom disse har jeg møtt mange aktører på rusfeltet. Felles for dem alle er at de fokuserer på å få folk tilbake på beina, og det hovedsakelig etter at de har vært gjennom kverna. Noen få forsøker å få tak i unge tidlig, men forebygging er så vanskelig at vi ikke kommer utenom en reform: Rusreformen. Ferd er hverken bedre eller verre enn andre på dette feltet, men når vi først har sett behovet av en slik reform, får vi også ansvaret for å bidra til at den blir gjennomført. Dessuten har Ferd, som alle bedrifter, glede av at folk ikke faller utenfor og straffes unødvendig, men heller får en ny sjanse til å komme seg videre. Det er både klokt og lønnsomt, både for enkeltmennesker og samfunnet.

I fjor sommer besøkte du Oslo fengsel og snakket med unge innsatte som satt fengslet for narkotikalovbrudd. Hva gjorde mest inntrykk på deg fra disse samtalene?

– Jeg hadde samtaler med både innsatte og ansatte, og det er nødvendig å snakke med begge grupper for å forstå hva som kan forbedres. Det var minst to inntrykk: Det første er at de ansatte mener at de innsatte blir mer kriminelle av å sitte inne. Det andre er at de innsatte både er unge og gjerne vil bli vist tillit ved å få nye muligheter på utsiden av murene. Mistanken min gjør at man må stille spørsmålet: «Hva om disse unge ble vist den tilliten før de havnet innenfor murene?» Altså empati og ikke straff. Et annet inntrykk er jo at jeg var helt kjørt etter seks timer på innsiden, noe som ga troverdighet til det både innsatte og ansatte fortalte meg.