Tryggere Ruspolitikk har sammen med RIO og Normal Norge skrevet under på et brev til kunnskapsminister Tonje Brenna i forbindelse med VG-avsløringene om systematisk ulovlig tvangsbruk mot elever ved Borgund Videregående skole.

Vi ber om at kunnskapsministeren beklager overfor elevene og setter i gang et arbeid med opprydding og kartlegging for å avdekke eventuelt ulovlig tvangsbruk ved videregående-skoler.

Samtidig har Jørn Kløvfjell Mjelva, prosjektleder i Tryggere Ruspolitikk, sendt et brev på e-post til Barneombudet med en anmodning om å gjennomgå bruk av ruskontrakter sett opp mot barnets rettigheter i henhold til Barnekonvensjonen.

Brevet kan lese i sin helhet her:

Hei,

På vegne av Tryggere Ruspolitikk sender jeg denne henvendelsen for å be Barneombudet gjøre en gjennomgang av praksisen knyttet til rustesting av ungdommer, både når dette skjer som vilkår for påtaleunnlatelse, gjennom såkalte "frivillige" ruskontrakter, og i form av tilfeldige ruskontroller på skoler. Vi ber særlig Barneombudet gjøre en vurdering av om nåværende og tidligere praksis er/har vært i samsvar med barns rettigheter i henhold til Barnekonvensjonen, da særlig artikkel 3, artikkel 16, artikkel 28, artikkel 37 og artikkel 40.

I dag kan ungdom som blir tatt for å bruke eller inneha ulovlige rusmidler, få påtaleunnlatelse med vilkår om å gjennomføre ungdomsoppfølging i regi av konfliktrådet istedenfor forelegg. En vanlig del av denne oppfølgingen er at ungdommen undertegner en såkalt "ruskontrakt", samt at de må levere rene urinprøver for å dokumentere rusfrihet i en periode som varer mellom 6 måneder og 1 år. Dersom ungdommen leverer en positiv prøve, eller unnlater å avgi en prøve, kan det betraktes som en manglende oppfyllelse av vilkårene for påtaleunnlatelsen, med den konsekvens at ungdommen det gjelder blir straffet for rusmiddelbruken.

For å unngå juks, må prøvene avlegges i påsyn av en voksen tredjepart, gjerne helsepersonell. Å tvinge ungdommer til å blottlegge kjønnsorganene sine i voksnes påsyn for å avgi urin, anser vi som et betydelig inngrep i ungdommenes kroppslige integritet. For personer som har vært utsatt for seksuelle overgrep – som er overrepresentert blant dem som utvikler rusproblemer – kan en slik behandling også være retraumatiserende. I sitt brev av 9. april i år har Riksadvokaten slått fast at politiets bruk av kroppslige undersøkelser – herunder urin- og blodprøver – er uforholdsmessig for å avdekke om en person har brukt et ulovlig rusmiddel, sett i lys av lovbruddets begrensede alvorlighet.

Vi mener derfor det er grunnlag for å vurdere om ikke også kravet om å avgi flere urinprøver i en periode på 6-12 måneder er uforholdsmessig som et vilkår for påtaleunnlatelse. I tillegg ønsker vi at Barneombudet gjør en vurdering av om dagens praksis er i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 37 bokstav a, om at barn ikke skal utsettes for "nedverdigende behandling eller straff", samt artikkel 40 punkt 1, om at barn som "beskyldes for, anklages for eller finnes å ha begått et straffbart forhold, har rett til å bli behandlet på en måte som fremmer barnets følelse av verdighet og egenverd".

I henhold til Barnekonvensjonens artikkel 33, skal staten "treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer". FNs Barnekomité har imidlertid tidligere understreket betydningen av en rettighetsbasert tilnærming til rusmiddelbruk blant barn. Hva som er et egnet tiltak, må derfor ses i lys av barnets øvrige rettigheter i henhold til Barnekonvensjonen. 

Det er også grunn til å gjennomgå hvorvidt gjennomføringen av ruskontrakter enkelte steder kan gå bekostning av barns rett til privatliv, jf. Barnekonvensjonens artikkel 16. I TIUR-programmet til Ringsaker kommune kan barn bli bedt om å møte til bekymringssamtale ved bekymring om rusmiddelbruk fra lærere, helsepersonell eller andre offentlige instanser, uten at det opprettes straffesak. I forlengelse av bekymringssamtalen kan et obligatorisk tiltak være at ungdommene undertegner en ruskontrakt der de forplikter seg til å avgi urinprøver i 6 måneder eller mer. 

Det fremgår av evalueringsrapporten at det foregår utbredt deling av informasjon om ungdommene mellom de offentlige instansene tilknyttet TIUR-programmet. Ungdommene reagerer særlig på hvordan avdekkingen gjøres av politiet og skolen, og setter spørsmålstegn ved hvorvidt lærere og skoleledelse overholder taushetsplikten sin. Ettersom TIUR-samarbeidet og tilsvarende samarbeid ofte innebærer at det utveksles informasjon om ungdommene mellom flere ulike instanser, mener vi det er nødvendig å vurdere om barnets personvern og rett til privatliv i tilstrekkelig grad blir ivaretatt. 

Vi mener også det er grunn til å vurdere om ruskontraktene som sådan er i tråd med Barnekonvensjonens artikkel 3, i lys av at Helsedirektoratet i sitt høringssvar til NOU 2019:26  skriver at "Ruskontrakt kan ikke ses på som en kunnskapsbasert tilnærming [...]". 

Spørsmålet om ruskontroller har blitt aktualisert i forbindelse med VG sin avsløring av at Borgund videregående skole har gjennomført ulovlige ruskontroller av sine elever i 15 år, og at de heller ikke stanset praksisen etter at det ble klart at den var ulovlig. Elever som har vært utsatt for disse ruskontrollene, oppgir at det har vært svært belastende for dem. Vi mener det er grunnlag for å vurdere om skolen har brutt Barnekonvensjonen artikkel 28, punkt 2, og vi vil også be Barneombudet om å gjøre en gjennomgang for å finne ut hvor utbredt denne praksisen har vært i norske skoler.