Dette er en omskrevet versjon av et leserinnlegg som først ble publisert på debattsidene til iFinnmark 17. august 2020.

Rusreformutvalgets forslag lar politiet beholde verktøyene de trenger for å avdekke rusmiddelbruk og etterforske selgere, og legger grunnlaget for en større satsing på kunnskapsbasert forebyggingsarbeid

I debatten rundt den kommende rusreformen fremmes det en rekke påstander fra representanter fra politi og påtalemyndighet som det er nødvendig å kommentere.

For det første: Rusreformen legger opp til en avkriminalisering, ikke en legalisering, av bruk, innehav og erverv av mindre mengder narkotika til eget bruk. Det innebærer at forbudet fortsatt skal ligge fast, men brukerne skal få tilbud om hjelp istedenfor å belastes med forelegg og rulleblad. Politiet kan fortsatt jobbe forebyggende, og de skal fortsatt avdekke og eventuelt beslaglegge ulovlige rusmidler. Lovbruddet vil fortsatt utløse en reaksjon som viser at bruk av narkotika ikke er tillatt, men uten å påføre brukerne en vanskeligere livssituasjon. Salg og innførsel skal straffes og etterforskes etter de samme regler som gjelder i dag.

Kriminalisering har flere negative effekter enn alternativet

Flere representanter fra politiet, blant annet politidirektør Benedicte Bjørnland, har ytret seg om hva de «tror» at avkriminalisering vil føre til, blant annet økt rusmiddelbruk, senket terskel for å prøve rusmidler og senket debutalder. Dette var en bekymring Rusreformutvalget tok svært alvorlig, og de gjennomførte derfor en omfattende litteraturgjennomgang for å finne ut om det var hold i den. På bakgrunn av det foreliggende kunnskapsgrunnlaget, kunne de ikke se at det var grunn til å anta at bruk vil øke som følge av avkriminalisering eller at straff er et effektivt forebyggende tiltak. Dette utelukker selvsagt ikke at bruk kan øke som følge av avkriminalisering, men som Helsedirektoratet skriver i sitt høringssvar, “[oppveier] den potensielle helsegevinsten ved en avkriminalisering [ ...] den antatte risikoen ved en mulig økning i totalkonsumet i befolkningen», og «kriminalisering har flere negative effekter enn alternativet».

Feil om ransaking

En annen vanlig påstand er at avkriminalisering vil begrense politiets mulighet til å avdekke organisert kriminalitet. Det er her verdt å merke seg at Politidirektoratets representant i utvalget, Rune Solberg Swahn, som også tok ut dissens til forslaget, under Fagrådets konferanse i januar mente at betydningen for etterforskning av organisert kriminalitet vil være begrenset. Dette fordi funn av mindre beslag hverken er den eneste eller viktigste inngangen politiet har til å etterforske organisert kriminalitet.

Flere av verktøyene politiet er avhengige av i dag for å oppklare brukersaker, vil være unødvendige i modellen Rusreformutvalget foreslår, ettersom beviskravet vil bli senket når forholdet ikke lenger er straffbart. Samtidig er enkelte av verktøyene man hevder politiet vil miste – som husransakelse eller gjennomgang av mobiltelefon ved mistanke om at noen har brukt narkotika – verktøy de neppe har i henhold til dagens lovverk. Riksadvokaten uttalte i 2018 at husransakelse ikke er forholdsmessig ved enhver befatning med narkotika, og Rusreformutvalget påpeker at politiet ikke kan gjennomgå telefonen til noen som er siktet for bruk, hverken for å avdekke bruksomfanget eller for å undersøke om det finnes nettverk av mulige brukere og selgere. Ved etterforskning av salgsleddet kan de imidlertid gå til såkalt tredjemannsransakelse, noe de fortsatt vil kunne gjøre etter en avkriminalisering.

Det er oppsiktsvekkende at politiet i sin argumentasjon mot avkriminalisering trekker fram viktigheten av at de kan fortsette å gjøre ting de ikke egentlig har lov til.

Vi må velge forebygging som fungerer

Det er fint at mange i politiet er opptatt av forebygging, men det hadde vært enda bedre om han også var opptatt av at forebyggingstiltakene faktisk er effektive for å forebygge rusproblemer. Etter rundt 50 år med kriminalisering av personer som bruker rusmidler, kan vi ikke se at denne politikken har fungert etter hensikten. Det vi derimot har fått, er betydelige kontrollskader der ellers lovlydige mennesker har fått livet sitt vanskeliggjort og framtidsutsiktene ødelagt på grunn av straff, kriminalisering og stigma. Både fra internasjonale studier og erfaringer fra Norge, vet vi også at frykten for straff gjør at mange vegrer seg for å kontakte hjelp, for eksempel ringe ambulanse ved mistanke om overdose. Det er ikke å se bort ifra at kriminaliseringen av personer som bruker rusmidler har kostet noen liv som ellers kunne vært spart.

Istedenfor å kaste bort ressurser og menneskeliv på tiltak med særdeles usikker effekt, bør vi satse mer på kunnskapsbasert forebyggingsarbeid, i tråd med FNs anbefalinger. Her vektlegges universelle forebyggingstiltak, slik som god svangerskapsomsorg, foreldretreningsprogrammer, tiltak for å adressere psykiske problemer blant ungdom, og tiltak for å øke skoletilknytning. Det som derimot ikke har vist seg å ha effekt, eller til og med negativ effekt, er politi på skoler som holder foredrag om rusmiddelbruk og vitnesbyrd fra rusavhengige, eller en ensidig presentasjon av rusmiddelbruk som et moralsk valg. Dessverre er det gjerne det siste som inngår i kommunenes og politiets forebyggingsstrategier.

Rusreformen markerer et skifte til en mer kunnskapsbasert ruspolitikk, og legger således grunnlaget for en mer kunnskapsbasert diskusjon om hvordan vi best forebygger rusproblemer i samfunnet. Vi ønsker dette skiftet velkommen.