Forfattere: Dagfinn Hessen Paust og Thomas Kjøsnes

I sin desperasjon etter å finne nye grunner til å bevare cannabisforbudet, argumenterer Øystein Schjetne mot seg selv.

Motstanderne av en ny cannabispolitikk graver stadig dypere i idékisten i sin kamp for å overbevise oss om at forbudspolitikken bør bestå. Mens profilerte legemiddelfirmaer for tiden saksøkes for å ha fått amerikanske leger til å dele ut opioider som drops, vil den profilerte rusreformmotstanderen Øystein Schjetne ha lesere av Bergens Tidende til å tro at USAs overdoseepidemi skyldes at kartellenes omsetning har lidd etter cannabislegalisering, slik at de har måttet pushe mer heroin for å tjene inn det tapte.

Hadde markeder fungert på denne måten, ville ingen tilbydere ha måttet frykte å selge for lite av noe, ettersom de ville kunne skape ny etterspørsel som det passet dem. Sett at akkurat narkotikamarkedet fungerte på denne måten; hvorfor har ikke kartellene produsert mer heroin tidligere hvis det fantes så mye urealisert etterspørsel? For å være snille? For ikke å bli for rike? Og hvorfor måtte de øke etterspørselen etter heroin for å tjene inn tapet – kunne de ikke bare øke etterspørselen etter cannabis? 

USAs heroinepidemi er uansett neppe overførbar til land som Norge, ettersom USA knapt nok har et LAR-tilbud (legemiddelassistert rehabilitering). I Norge får opioidavhengige tilbud om LAR-behandling med lovlige opioider som metadon og buprenorfin, som virker på noenlunde lik måte som heroin, men har mer langvarig og stabil effekt. Innføringen av LAR i Norge har ført til en voldsom nedgang i antall beslag av illegale opioider hos Kripos, og samme trend ses i alle land med velutviklede LAR-tilbud.

I land som Sveits, hvor også medisinsk heroin er en del av medikamenttilbudet (slik det snart også blir i Norge), finnes nesten ikke heroin igjen på gaten. At det illegale opioidmarkedet i Norge og Europa fortsatt ligger på en liten brøkdel av hva det var da LAR ble innført for over 20 år siden, og aldri har kommet seg, viser at kartellene ikke bare kan pushe mer for å få flere kunder, slik Schjetne antyder.

Barnetroen på at narkotikamarkedets størrelse bestemmes av onde tilbydere heller enn alminnelig etterspørsel, kan visst få selv økonomer som Schjetne til å miste gangsynet. Schjetnes fagfeller Zoutman, Gavrilova og Kamada ved NHH finner imidlertid at kartellenes omsetning av andre stoffer har lidd som følge av cannabislegalisering. De skriver: “Når etterspørselen etter marihuana går ned, skader det importørene så mye at de sliter med å importere andre stoffer”. En mulig faktor, foruten økonomi, er at den store kontaktflaten mot allmennheten som cannabis har gitt kartellene, reduseres dramatisk når cannabisbrukerne migrerer til det legale markedet.

Tapte cannabisinntekter skal ifølge Schjetne også ha skylden for at drapsraten i Mexico har økt. De fleste andre setter dette i sammenheng med at Mexico i 2006 satte hæren inn mot kartellene. Meksikanske myndigheter har nå mistet troen på denne strategien og planlegger i disse dager avkriminalisering av alle narkotika. De diskuterer også legalisering av cannabis.

Samtidig som vi skal tro at kartellene rammes så hardt av legalisering at de må bedrive mer av annen kriminalitet for å overleve, ønsker Schjetne å overbevise oss om at det illegale cannabismarkedet likevel ikke trues nevneverdig av legalisering. Dette er en formidabel intellektuell spagat. Riktignok lever det illegale cannabismarkedet i beste velgående der den lovlige tilgjengeligheten ennå er for lav – i California har kun 20 prosent av territoriene tillatt salg, og Canada gikk tomt for lovlig vare kort tid etter at salget åpnet. I amerikanske delstater hvor den lovlige tilgjengeligheten er høy, er imidlertid det illegale markedet kraftig redusert ifølge data fra både føderale spørreundersøkelser og avløpsvannsanalyser.

Schjetne hevder at lovlig cannabis vil måtte bli ekstremt billig for å utkonkurrere de kriminelle, og spår at dette vil føre til overforbruk. Han underslår da at det aller meste av alkohol i Norge handles lovlig tross høye avgifter, samt forskning som viser at også cannabisbrukere er villige til å betale mer for lovlig vare. Det finnes dessuten andre reguleringsmodeller enn den amerikanske, som for eksempel Catalonias cannabisklubber, der forbruket begrenses med en månedlig kjøpskvote i stedet for pris, slik at lav pris ikke trenger medføre overforbruk. I Norge i dag får selv mindreårige ubegrenset, gratis tilgang ved å krite større parti og selge videre for dem som er lengre opp i verdikjeden, ofte organiserte kriminelle. Er dette virkelig en foretrukket modell?

De som kjemper for fortsatt forbud, forsøker ofte å assosiere cannabis med onder som i virkeligheten oppstår eller i det minste forverres av forbudet. Å gi inntrykk av at legalisering skaper mer kriminalitet, slik Schjetne og flere av hans meningsfeller nå forsøker, er imidlertid ikke bare kreativt – det er historieløst. Forbudslobbyistene bør kanskje ta til seg følgende ord av Nietzsche: “Den som jager monstre, må passe seg så han ikke selv blir et monster. Stirrer du lenge nok ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake.”