Forfatter: Jørn Kløvfjell Mjelva

Det er helt tydelig at politiet frykter at rusreformen kan komme til å innebære at de må endre måten de håndterer personer som bruker illegale rusmidler. I et innlegg i VG 13. juniuttrykker PST-sjef Hans Sverre Sjøvold støtte til å endre reaksjoner fra straff til hjelp, men advarer samtidig mot å begrense politiets adgang til å bruke tvangsmidler – den såkalte «verktøykassa». Den samme beskjeden kom tidligere fra politiinspektør Kari Marie Kjellstad ved Vest politidistrikt i etinnlegg i Bergensavisen, og er også å finne iNNPFs høringsuttalelse til rusreformutvalget. Budskapet virker å være: Vi overlater gjerne ansvaret for rusavhengige til helsevesenet, men utover dette ønsker vi ikke å endre vår praksis.  

Dersom politilederne og NNPF får det som de vil, vil rusreformen ikke utgjøre noen realitetsendring for det store flertallet av de av oss som bruker illegale rusmidler. Det er såklart bra at vi går bort fra å påføre rusbrukere forelegg, bot eller «alternative straffereaksjoner»; det utgjør en unødvendig og uhensiktsmessig belastning for dem som rammes. Samtidig opplever mange at den verste belastningen ikke kommer av selve straffen, men av politiets bruk av tvangsmidler. Dette kan innebære ransakelse av person, mobil og hjem, påtvungne urinprøver og rassiaer, slik vinylig så på Frøya. Slike kontrolltiltak oppleves som sterkt nedverdigende og traumatiserende, og forsterker stigmatiseringen og utenforskapet mange brukere av illegale rusmidler føler på.

PåNormal Norges nye bloggkan man lese en rekke eksempler på kontrollskadene som følger av politiets bruk av disse virkemidlene. Et særlig grelt eksempel er en ung mann som beskriver hvordan han fikk PTSD etter at politiet endevendte leiligheten hans grunnet mistanke om rusmiddelbruk. De fant ingenting. Dette eksempelet er dessverre ikke unikt; politiet har gjentattegangervist at når det gjelder narkotikabruk er terskelen svært lav for å foreta betydelige inngrep i den enkeltes privatliv, da gjerne på bekostning av personens trygghetsfølelse og verdighet. Det er da foruroligende at representanter for politiet virker å være helt blinde for disse kontrollskadene når de argumenterer for å beholde adgangen til å foreta slike inngrep.

Den vanlige rettferdiggjøringen av bruken av slike ekstreme virkemidler, er at de er nødvendige for å avdekke annen, mer alvorlig kriminalitet, som f.eks. salg. Politilederne og NNPF uttrykker bekymring for at de mister mulighetene til å avsløre selgere dersom de ikke lenger har anledning til å, nærmest hindringsløst, anvende tvangsmidler mot brukere. Dette stemmer imidlertid ikke: Politiet vil fortsatt ha adgang til å bruke tvangsmidler mot både mistenkt og tredjepart dersom det foreligger en konkret mistanke mot selger. Det man derimot mister adgangen til, er å krenke andres privatliv på grunn av en mer eller mindre vag mistanke om at noen har brukt et illegalt rusmiddel. Denne adgangen burde imidlertid politiet i utgangspunktet aldri hatt i en liberal rettsstat.

Det er verdt å nevne at etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, må slike inngrep i den enkeltes privatliv være «nødvendigei et demokratisk samfunn». Nårenrekkestudierikke har klart å finne sammenheng mellom såkalt «streng» lovgivning og bruk, er det verdt å spørre seg om bruken av disse virkemidlene oppfyller dette kravet. Det er ikke utenkelig at ettertiden ikke bare vil finne disse metodene inhumane, men også direkte menneskerettighetsstridende.

Til syvende og sist taper også politiet selv på å fortsette med denne fremferden. I Norge er politiet helt avhengige av tillit for å kunne skjøtte sitt virke. Når en ikke ubetydelig andel av Norges befolkning opplever seg urettferdig og urettmessig behandlet av politiet, bidrar det til å bryte ned denne tilliten. Det kan komme til uttrykk i form av færre tips og mindre villighet til å samarbeide med politiet, men først og fremst en redusert tiltro til at politiet jobber for vår felles velferd og trygghet. Dette er ingen tjent med.

Om politiet hadde vist seg skikket til å bruke verktøyene på en ansvarlig måte, kunne de kanskje beholdt «verktøykassa». Når all erfaring dessverre tyder på at de ikke er i stand til det, må politikerne ta ansvar for å ta den fra dem.