Av Astrid Renland, kriminolog og styremedlem i KROM
(Dette innlegget er tidligere publisert på Kritiskjussblogg)

Helseminister Bent Høie vil ikke at mennesker som på ulike måter sliter med psykososiale problemer skal møtes med straff, sa han da han åpnet Rusreformkonferansen på Oslo Kongressenter 27. mai.  

Derfor fikk han også nedsatt et rusreformutvalg som ifølge mandatet skal «forberede gjennomføringen av regjeringens rusreform der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten. Utvalget skal utrede og foreslå en modell for å oppnå formålet med rusreformen.»

Helt konkret så betyr det at bruk og besittelse til eget bruk etter planen skal avkriminaliseres, og utvalget skal blant annet behandle mengden illegale rusmidler som skal defineres til eget bruk.

Reformutvalget er ledet av Runar Torgersen, førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet, Oslo. De øvrige medlemmene er godt forankret i akademia og praksis- så vel som brukerfeltet, og utvalgets sekretærer er hentet inn fra forskning og påtale- og helsemyndighet. Det er med andre ord et solid utvalg som skal gjennomgå de nødvendige lovendringene i narkotikabestemmelsene.

Modellen er hentet fra Portugal, som avkriminaliserte bruk og besittelse til eget bruk i 2001. Politiet ble fratatt rollen som frontsoldater i krigen mot narkotika og ressursene som hadde vært brukt på justissektoren ble overført til helsesektoren. Politiets rolle overfor brukere er å hjelpe dem til helsesektorens rusnemnder, som skal vurdere graden av behov for hjelp. I den grad brukere kan/bør sanksjoneres, skal dette være gjennom administrative sanksjoner.

Portugals narkotikareform er en uttalt suksess som gir seg utslag i kraftig reduksjon av både antall hiv-smittede blant injiserende brukere og narkotikarelaterte lovbrudd, og på den andre siden, et bedre utbygd skadereduksjonstilbud. Ikke minst har det vist seg viktig med et «klima» der det er lettere å søke hjelp dersom man får problemer. Samtidig som det er en anerkjennelse av at stoffproblemer finnes i alle lag av befolkningen. Utenfor de mobile substitusjonsbehandlingsklinikkene kan det like gjerne være fru direktør som svinger innom for å få dagens dose med metadon, som det er marginaliserte hjemløse brukere som står i kø.  Og man skal heller ikke se bort ifra at suksessen skyldes kulturelle endringer i form av at politiets interesse for feltet har sunket drastisk fordi det ligger ingen gevinst for etaten i å få folk til rusnemdene

Det er derfor knyttet en viss spenning til hvordan den norske modellen blir. Vi er et rikt land og har økonomiske ressurser til å opprettholde aktiviteten i både justis- og helsesektoren. I tillegg har vi mange års erfaringer med å sjonglere og avveie hensynet til både nulltoleranse og skadereduksjon. Riktignok har førstnevnte dominert over sistnevnte; men likevel, vi kan det.

Et annet spørsmål er om det blir en reell avkriminalisering eller om strafferettens anliggende overføres til helsesektoren. Ender man opp med et system der man «dømmes» til behandling? Det vil si at vilkårene for påtaleunnlatelse er å ta imot hjelp og oppfølging. Altså en forlengelse av dagens system med alternativer til mindre alvorlige narkotikalovbrudd, der unge forplikter seg til ruskontrakter og avlevering av urinprøver for å unngå å få trekket av jointen på rullebladet? Det får vi nærmere svar på 31. desember om rusreformutvalget klarer å overholde fristen det er gitt.

Uansett illustrerer rusreformutvalgets mandat intet mindre enn en narkopolitisk «revolusjon». Forbudslinjen har hatt bred tverrpolitisk støtte, og inntil for noen få år siden var ytringer om behovet for endring ensbetydende med politisk selvmord. Opponenter ble avskrevet som naive tullinger enten man var nestor i offentlig rett som Johs Andenæs, eller internasjonalt anerkjent professor i kriminologi som Nils Christie.  Alternativt kunne man beskyldes for å dyrke egne interesser og at formålet var å få røyke hasjen sin i fred.

Gjennom flere tiår har politiet fått herje relativt fritt både når det gjelder valg av lovhåndhevelse og etterforskningsmetoder. Norsk narkotikapolitikk har hatt en alvorlig slagside ved først og fremst å ramme grupper med lav sosioøkonomisk status. Sagt med andre ord; arbeiderklassens unge. Til og med alternative sanksjoner rammer skeivt – for unge på Oslo Vest er ruskontrakter et frivillig tilbud til hjelp til å håndtere hasjrøykingen, på Oslo Øst opplever ungdom det som et sanksjonsmiddel. Det kommer blant annet fram i rapporten «Flinkiser og «dropouts». Erfaringer med ungdom på frivillig ruskontrakt» (2015), som er utarbeidet i regi av KoRus-Oslo og KoRus-Øst.  

Krigen mot narkotika har altså i stor grad vært en klassekrig, og det gjenspeiler seg også i fangebefolkningen. Dårlige levekår, lav sosioøkonomisk status, omsorgssvikt og dropout fra skole og arbeidsliv, er variabler som ikke bare beskriver majoriteten av de som soner for narkotikarelatert lovbrudd, men majoriteten av fangebefolkningen.

I dag er den offentlige debatten preget av omsorg for de «rus(p)syke», riktignok strekker ikke omsorgen seg lengre enn at man fortsatt møter de mest marginaliserte stoffbrukerne med kontroll og sanksjoner både fra justis- og helsesektoren. Men, det er lett å glemme at for mindre enn et par tiår siden ble brukerne møtt med batonger og politivold. Narkotika var folkefiende nr. 1, og det var også brukerne. Narkotikalovbryterne var for de farligste fangene å regne.

For fengselsvesenet ble bekjempelsen av narkotika altomfattende. Kampen for å holde anstaltene stoffri utløste en grenseløs iverksettelse av kontrolltiltak med bikkjer, razzia på celler, ydmykende og integritetskrenkende kontroll av innsatte der både kroppens avfallsstoffer som urin og avføring så vel som kroppen og dens hulrom ble og fortsatt er, gjenstand for nitidig gransking av fengselsbetjenter.  På KROM-konferansene har innsatte gitt utførlige beskrivelser om hvordan det er å måtte strippe for å sette seg på huk over et speil slik at fengselsbetjentene kan sjekke om man gjemmer stoff i endetarmen.

Narkotikabekjempelsen bak murene ga ikke bare fengselsvesenet en ny mening med, og ideologisk overbygging for straff og internering, skriver Stein Lillevolden. Den la også grunnen for en differensieringspolitikk som knuste fangekollektivet (KROM-Nytt nr. 2 1994).

Fangene som ikke hadde et narkotikaproblem ble tildelt goder, mens fanger med et narkotikaproblem ble satt under strengere kontroll og sanksjonssystem.  De mest marginaliserte fangene fikk med andre ord de verste soningsforholdene.

KROM-Nytt fra 1990-tallet gir levende beskrivelse om hvordan fangene erfarte narkotikabekjempelsen og hvilke omkostninger den hadde for innsatte både når det gjaldt kontrollskader, fangerettigheter og sist men ikke minst, helseskader.

På begynnelsen av 1990-tallet sendte Justisdepartementet ut et rundskriv der de oppfordret alle fengslene til å ha klorin tilgjengelig for innsatte som injiserte stoff. Hiv-epidemibølgen hadde nådd Norge, og på yttersiden av murene var det opprettet sprøytebuss der stoffbrukerne kunne hente rene sprøyter. Kvinner som solgte sex, ble ansatt av helsemyndighetene for å drive hiv-forebyggende arbeid i egne miljøer. I fengslene var flaska med klorin et alternativt til rene sprøyter. Hiv var et drepende virus i de dager, og alle visste at klorin ikke var tilstrekkelig som smittevernmiddel. Dessuten var det mange fengselsledelser som overså rundskrivet, skriver en innsatt i KROM-nytt (Nr. 2 1994).

Et par tiår senere lanserer Helsedirektoratet rapporten «Tilgjengelighet i norske fengsler til sterile sprøyter og spisser for injiserende rusmiddelavhengige»  (2009), der det anbefales utdeling av rene sprøyter i fengslene.  Rapporten er utarbeidet av spesialist i samfunnsmedisin Svein-Erik Ekeid.  Hivsmitten er nå supplert med hepatittsmitte der spesielt hepatitt C viste seg å være et alvorlig problem blant injiserende stoffbrukere. Helsedirektoratets anbefalinger ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet, som blant annet formidlet at rene sprøyter ville undergrave rusbehandlingen i fengsler.

I løpet av disse årene har narkotikalovbrytere gått fra å være ansett som en særdeles farlig fangegruppe til i dag å ha status som syke stoffbrukere. Fengslet som spydspiss i krigen mot narkotika, er blitt endret til fengslet som et velegnet sted for å drive rusbehandling.  Det gjør situasjonen mye mer uangripelig. Hvem vil kritisere at fangene tilbys hjelp og behandling for stoffproblemer?

Dersom man ser gjennom fernisser av gode intensjoner, er rusbehandlingen en form for indirekte kontroll og styringsmiddel, Man kan kanskje heller snakke om former for ekspansjon av kontrollen. For som Kristian Mjåland skriver må innsatte gjøre seg fortjent til opphold på rusmestringsenheten; ta ansvar, holde seg rusfri, stå opp om morgenen og slutte å tulle. Det er mer kontroll enn rehabilitering, og effekten er liten. Mjåland anbefaler rusbehandling i frihet heller enn under frihetsberøvelse.  

Han har empirien på sin side. I perioden 2000 til 2015 har 493 personer mistet livet på grunn av overdose innen et halvår etter løslatelsen, viser en studie fra Senter for rus- og avhengighetsforskning, Seraf. 123 personer mistet livet første uken etter løslatelsen, og hele 85 prosent av dødsfallene som skjer innen en uke etter løslatelse, skyldes overdose.  Fengslet er med andre ord blant de farligste stedene for stoffbrukere.

- Målet med rusreformen er at vi skal få en mer human og bedre behandling av mennesker som bruker illegale rusmidler, sa Bent Høie.

Et viktig spørsmål i denne sammenhengen er derfor om hvem som skal ha ansvaret for at rusreformen trenger gjennom murene: helseministeren eller justisministeren?