I dag rådes kvinner i LAR til å ta imot langtidsvirkende prevensjon, men ikke alle tar imot tilbudet, og noen blir gravide. Kanskje er det andre tiltak som skal til for å forebygge uønskede graviditeter, som å gi bedre informasjon, redusere stigma eller tilpasse tilbudet mer til pasientenes funksjonsnivå. Hvorfor er det ikke mer debatt om andre måter å få flere til å ta i bruk prevensjon på enn å true med å nekte folk livreddende medisiner?

Usikre konsekvenser
Opioidavhengige som ikke mottar legemiddelassistert behandling (LAR) har høy risiko for overdosedød og smitte. Det blir stadig større konsensus internasjonalt om at terskelen for å få LAR-behandling bør være lavest mulig, slik at færrest mulig i målgruppen ekskluderes. Norge har nylig begynt med lavterskelutdeling av LAR-medikamenter i de største byene, etter at land som Sveits og Portugal har redusert overdosedødeligheten dramatisk med dette tiltaket. Vi i Foreningen Tryggere Ruspolitikk frykter at krav om prevensjon kan øke terskelen for behandling og sette liv i fare.

Antakelsen om at flere vil benytte langtidsvirkende prevensjon hvis det blir et krav, bygger ikke på forskning. Vi vet ikke om de som i dag takker ja til prevensjon, vil trekke seg fra LAR hvis de føler seg tvunget. Vi vet heller ikke om de som i dag takker nei, vil takke ja hvis det blir obligatorisk. Det eneste som er sikkert, er at terskelen for LAR-behandling vil bli høyere, og at flere kan bli stående utenfor.

Høyere terskel i LAR kan føre til at flere fortsetter med gateheroin eller blandingsrus og ikke kommer i kontakt med et hjelpeapparat som tilbyr dem prevensjon eller oppfølging under en eventuell graviditet. Barna vil da få et langt dårligere utgangspunkt enn de ville ha fått med en stabilt medisinert mor.

Evidensen for varig skade på barn født med abstinenser er også svak. De fleste scorer innenfor normalområdet kognitivt, og de utfordringene man ser hos enkelte, kan også skyldes oppvekstvilkår eller arvelige faktorer. Det er blant annet vanskeligere å påvise mulige senskader hos dem som vokser opp i adoptivfamilier, og flere studier kontrollerer ikke for sosioøkonomisk status.

Det er fælt å se barn som skriker og har det vondt, og man kan forstå ønsket om at kvinner i LAR skal bruke prevensjon. Samtidig er det vanskelig å forstå hvorfor man må bruke en livreddende behandling som gulrot.