De siste tiårene har flere tusen nordmenn mistet livet i overdoser, nå er våre politikere på jakt etter den perfekte narkotikapolitikken. På sine respektive landsmøter foreslo Høyre og SV å avkriminalisere narkotikabruk etter Portugals modell, Senterpartiet vurderer den.

Den portugisiske avkriminaliseringsmodellen høster internasjonal anerkjennelse og fremheves som solid med god og ønsket utvikling. Høyre og AP vil gjerne ha del i Portugals suksess, men de vil ta snarveien til de gode resultatene uten å gå veien om den kontroversielle, men essensielle siden ved Portugals modell, avkriminalisering. Bruk av straffeloven mot narkomani aksepteres fordi det fremstilles som hjelp, og straff gir god «signaleffekt». Bare SV synes å ha forstått innholdet i modellen: At avkriminalisering krever lovendringer.

Den norske villfarelsen
Ved å sause sammen så forskjellige stoffer som cannabis og heroin i narkotikagryten, går politikerne seg vill og forklarer norsk narkotikapolitikk som vellykket.
Hvert år dør 200-300 mennesker av overdoser av i hovedsak heroin og opioder, 266 i 2014, en oppgang på 34 fra året før. Om vi måler i tapte liv er norsk narkotikapolitikk blant de minst vellykkede i Europa, men om den er til for de jomfruelige, er den vellykket: Andelen norske 15-16-åringer som prøver narkotiske stoffer er nedadgående og i europeisk sammenheng lavest.

Led oss ikke inn i fristelse
I Norge kjenner vi vårt Fadervår: «Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde…» Dagens narkotikapolitikk er ment å frelse ikke-brukerne fra det onde. Relativt få nordmenn prøver cannabis og dette fremholdes av Rusfeltets samarbeidsorgan, Actis, som en suksess. Utfra en forenklet modell som sier at få brukere er det samme som få problemer, er de fleste av oss frelst. At vi i årevis har ligget i Europas toppsjikt innen overdosedødsfall blir underordnet det at så mange er frelst fra fristelsen.

Utbredt bruk av narkotika i et samfunn medfører ikke nødvendigvis store problemer. På samme måte kan et samfunn med liten andel narkotikabrukere ha relativt stort problematisk bruk og mange overdosedødsfall. Slik som situasjonen i Norge.

Avkriminalisering i praksis
Portugal har erstattet strafferettslige sanksjoner mot narkotikabruk med et helhetlig system bygget opp rundt helse og sosial velferd.
Som første land i Europa avkriminaliserte Portugal bruk av alle narkotiske stoffer i 2001. Brukere ble unntatt strafferettslig forfølgelse og definert inn under helse- og sosialpolitikken. At avhengighet skulle møtes med helse- og sosialhjelp, og ikke straff, ble foreslått allerede i 1976 i forordet til en lovtekst. På 80-tallet tok Portugal sitt første progressive steg i retning av tidlig intervensjon og behandling fremfor straff, og narkotikabrukere ble gitt status som pasienter med helse- og sosialfaglige behov. På 90-tallet fulgte en ny lov som slo fast at

«sanksjoner mot og straff for narkotikabruk er et ‘kvasisymbolsk’ tiltak designet til å oppfordre brukere og avhengige til ikke å oppsøke hjelp og behandling».
At det er mer enn femten år siden loven om avkriminalisering av narkotika trådte i kraft, gjør modellen velegnet for forskning og evaluering. At modellen har overlevd ulike politiske regimer viser at den er innarbeidet og anerkjent.

Angsten for hjelpeapparatet
Den portugisiske narkotikastrategien defineres som:

«A case of replacing the prohibition as an criminal offence, with the prohibition as a more appropriate administrative sanction.»

Loven definerer besittelse av opptil ti dagers bruk som ikke straffbart. Brukerne henvises til nærmeste nemnd, Commission for the Dissuasion of Drug Addiction (CDT), og oppfølgning skal finne sted innen 72 timer. CDT er sammensatt av en sosiolog, en jurist og en psykolog.

Ifølge João Goulão, medlem av komiteen bak Portugals narkotikastrategi, er det ikke type rusmiddel som er i fokus, men om det representerer en trussel mot brukeren. CDTs oppgave er å hindre eller minimalisere brukerens ‘ruskarriere’.
Ifølge Goulão er ikke avkriminalisering nok, og understreker viktigheten av at det følges opp av
et helhetlig, ivaretagende system med tidlig intervensjon, skadereduksjon og et omfattende oppsøkende arbeid innenfor rusmiljøene. Samtidig understreker han at det er nødvendig å fjerne hindringer for egnede tiltak. Når ny kunnskap åpner for nye og egnede behandlingsformer, vil dette bli vurdert på et faglig og kunnskapsbasert grunnlag. At brukerne ikke er kriminalisert og derigjennom utstøtt av samfunnet, muliggjør tiltak og behandling uten opphetede politiske diskusjoner der det sås tvil om de moralske aspekter ved forslaget. Samtidig trenger ikke narkomane å frykte hjelpeapparatet, det ligger ingen trussel bak tilbudet om hjelp – det åpner for at brukeren oppsøker hjelp.

Orwellsk nytale
Å fremstille straff som behandling er en finurlig legitimering av norsk narkotikapolitikk. I Norge faller narkomane inn under den mest inngripende loven vi har, straffeloven.

Å kriminalisere brukerne påvirker hvor ressursene settes inn. Det synes på politiets prioriteringer og andelen narkotikabrukere i norske fengsler. Senter for rus- og avhengighetsforskning publiserte nylig en studie av alle løslatelser fra norske fengsler 2000–2015. 493 døde av overdose innen seks måneder. Det bør stilles spørsmål ved hvor egnet fengsling av rusavhengige er. Av den portugisiske modellen lærer vi at å fjerne straffeaspektet og oppgradere brukernes verdighet, hverken signaliserer dårlig samfunnsmoral eller ‘slipp narkotikaen løs’.

Det er når det går galt med en av oss at vi andre stiller opp. Det er det samfunnskontrakten går ut på.

FAKTA: PORTUGALS NARKOTIKAPOLITIKK

I november 2000 avkriminaliserte Portugal all bruk av narkotiske stoffer i Lov 30/2000, loven trådte i kraft i 2001. Landet hadde høyt og økende problematisk bruk. Injisering av heroin medførte et stort antall overdosedødsfall, drastiske forekomster av hiv/aids, tuberkulose og hepatitt B og C, alarmerende forekomst av aids og en topp på 369 overdosedødsfall på ett år. På det verste var antallet heroinavhengige antatt å utgjøre 100 000 mennesker; én prosent av befolkningen. Landet hadde Europas største narkotikascene med opptil 5–6000 daglig handlende. Dette til tross for at Portugal i likhet med Norge har vært og er et europeisk lavprevalensland. Livstidsprevalensen på cannabis var i 2001 på 7,6 prosent, tilsvarende måling i Norge viste i 1999 15,3 prosent (EMCDDA).

Dødelighet i aldersgruppen 15–64 år var 67,8 pr. million i Norge, Portugal i 4,5. Gjennomsnitt i Europa, 19,2 døde pr. million (EMCDDA, siste oppføring).

—————————-

(Innsamling, metode og sammenligning av data må leses med kunnskap om nasjonale variasjoner. EMCDDA arbeider med å forbedre sammenligningsgrunnlaget)

Artikkelen er basert på undertegnedes intervjuer og studier i den norske og portugisiske narkotikapolitikken i paperet “Studying travelling Drug Policy Ideas; How are the Norwegian Governance Traditions shaping the Idea of the Portuguese Decriminalization Model?