8. Blodprisen vi betaler
Skrevet av Sturla Haugsgjerd
Et daglig heroinforbruk for en avhengig koster i snitt mellom 1000-2000 kroner. Gjennomsnittsinntekten for rusavhengige i Norge er ikke lett å måle, men vi kan anta at den ligger på rundt 500 kroner dagen for brorparten.
Forestill deg at du er diabetiker og at en daglig brukerdose insulin koster 200-400% av budsjettet ditt. Det betyr at du bare har råd til medisinen du trenger åtte dager i måneden. Dersom du prioriterer medisin, har du ikke råd til mat og klær. Slik er hverdagen for tusenvis av pasientene vi anser som heroinavhengige i Norge. 40% av disse pasientene får ikke i seg regelmessig varm mat.
Så hva gjør du? Ett alternativ er å la seg innrullere i det såkalte LAR-systemet. Hengi deg til billigere opiat-subsitutter som metadon og subutex. Dette er en type behandling som fungerer for mange, men langt fra alle i denne pasientgruppen og som bringer med seg en rekke kjente og (foreløpig) ukjente bivirkninger.
Sidemisbruk er utbredt og kan gjøre at du blir erklært behandlingsudyktig. Så står du der da, som "LAR-udyktig" heroinbruker. Hva skal du gjøre de 22 dagene i måneden du ikke har råd til medisinen du føler deg fullstendig avhengig av for å fungere og leve et verdig liv? Dette er virkeligheten for tusenvis av heroinavhengige. For å bøte på manglene ved stoffene utvikler du kanskje et side(mis)bruk. Sidebruk er utbredt og kan gjøre at du blir erklært behandlings-udyktig. La oss se på hvilke alternativer som da står igjen.
Kunne du tatt deg en jobb i det private næringslivet? Neppe. Det finnes så vidt meg bekjent ikke én bedrift som ønsker å ansette selverklærte heroinister per dags dato. Og det til tross for at mange av oss kunne fungert utmerket i flere typer jobber. Det samme gjelder brorparten av det offentlige og de ideelle organisasjonene. Du må i overveldende grad bevise at du er 100% rusfri eller i LAR - hvis ikkeer alternativene mildt sagt begrensede. Du trenger ikke være samfunnsøkonom for å se hvor uheldig dette er.
Om man ser bort fra bladsalg og en håndfull andre legitime, men mildt sagt lite lukrative alternativer for folk der rusfrihet ikke er et realistisk eller ønskelig mål, er valgene lite forlokkende: Prostitusjon, vinningskriminalitet, tigging og/eller småsalg av illegale rusmidler (med eller uten “juks”, altså ekstra profitt basert på at man lurer kunder i større eller mindre grad - med risikoen det medfører i form av voldelige represalier) er de åpenbare alternativene for det overveldende flertallet heroinavhengige som hverken har vunnet i lotto, arvet en stor slump penger eller gjennomført et vellykket bankran.
Kort oppsummert er mulighetene du har når behovet for heroin melder seg dårlige. Så hva kan du gjøre som en heroinavhengig med abstinenser? Du drar til Brugata med den ene 500-lappen du har tilegnet deg via lovlige kanaler (fortrinnsvis via NAV) for å lindre din indre og ytre smerte ved hjelp av din foretrukne medisin. Så skjer det som altfor ofte skjer blant medlemmene av den mest utsatte pasientgruppen i Norge - heroinbrukerne som ser seg nødt til å operere på gata - du blir enten stoppet av politiet og fratatt brukerdosen din, bortvist og i verste fall bøtelagt og arrestert. Alternativt blir du gjerne lurt/ranet av en “kollega” som agerer ut i fra den samme desperasjonen du selv straks kommer til å rammes av.
Med krampe i lemmer og ledd, angst, kvalme, dirrende smerter, svette og utmattethet,for å nevne bare noen av abstinensenes bestanddeler, må ting skje fort, aller helst med én eneste gang.
Se for deg at du har din årlige influensa. Gang den med 10, kle på deg det mest sjuskete du har, ta t-banen ned til sentrum. Forsøk da, kun utstyrt med din egen viljestyrke, å skaffe en halv tusenlapp så fort du overhodet klarer.
Om du klarer dette kunststykket, og til stadighet skaffe nye 500-lapper ved hjelp av mer eller mindre legitime metoder, er du i utgangspunktet alt annet enn ressurssvak. Spesielt tatt i betraktning av at dette er et problem som for mange av oss må løses opp til flere ganger i uken - år ut og år inn. Problemet blir ikke mindre av at vi ofte tvinges til å utføre ikke-legitime metoder for å løse nevnte knipe, og stadig må kriminalisere oss selv ytterligere. Sykler, bilstereoer, mobiltelefoner og kvinners verdighet er bare en håndfull eksempler på ting som forsvinner som dugg for solen i forlengelsen av gruppens kollektive desperasjon. Året rundt. Pasientgruppen havner i en ond og nedadgående spiral grunnet et regnestykke som aldri kommer til å gå opp gitt at den politiske situasjonen forblir som den er.
I dette økosystemet finnes kun én vinner: Den svarte økonomien som styrer markedet med kynisk jernhånd. Hva gjør man så for å få bukt med denne djevelske runddansen diktert av de kriminelles spilleregler? Slik jeg ser det finnes det kun to alternativer:
A) Gjør som president Duterte på Filippinene og gå aktivt inn for begå folkemord på alle brukere av illegale stoffer. På den måten kan man om effektive nok utrydde en hel generasjon tunge brukere og krysse fingrene for at neste generasjon ikke setter seg i den samme helvetes-limboen. Alternativ B): Få heroin-distribusjonen inn i legale rammer regulert av myndighetene og utdelt til den gruppen som ser det som tvingende nødvendig å opprettholde sitt forbruk via fastlege og/eller heroinklinikker der prisene kan legges på et nivå som gjør at folk i desperate situasjoner ikke tvinges til å jobbe året rundt som kriminelle, prostituerte eller tiggere.
Det er ingen tvil i min sjel om hvilken vei jeg mener vi burde velge i Norge anno 2017. Det finnes flere tusen heroinavhengige. Vi er nødt til å ta kontroll over markedet og senke prisene slik at denne pasientgruppen kan få leve verdige liv der de slipper å jage rundt til alle døgnets timer og begå kriminelle handlinger som samfunnet må betale for over skatteseddelen og de impliserte på sin side, må betale for med sin verdighet og sine liv.
13 PUNKTER - 13 TEKSTER - 13 DAGER
Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.