Skrevet av Trond-Arne Ausdal, proLAR

For meg har alltid en rehab vært en arena der jeg kan være rusfri over en lengre periode, noe jeg kan bygge videre på. Men – i det øyeblikket du setter beina dine innenfor en rusinstitusjon, frasier du deg samtidig mange av dine mest basale menneskerettigheter. Du bestemmer ikke lenger over deg selv. Det er ikke du som setter målene dine, bestemmer hva du skal gjøre eller når du skal gjøre det. Og det til tross for at hvis du er lagt inn på rehab, er det jo mer enn sannsynlig at du er et voksent menneske. Likevel er hovedregelen mer enn unntaket at du blir fortalt ting av dette kaliberet:

Du skal legge deg.
Du skal stå opp.
Du skal gjøre ditt.
Du skal gjøre datt.

Det du trenger hjelp til er å få et bedre liv, men det du faktisk får hjelp til – bortsett fra å legge deg, er å bli et slags overmenneske støpt i de rusansattes form. Du skal bli slik de vil at du skal bli. Du skal leve på den måten de syns det er greit at du lever.

Nei. Ikke faen!

Å sitte i en ring med et tau hvor man legger ned steiner som skal markere viktige hendelser i livet ser unektelig flott ut, og tydeligvis slår det an en streng hos kommunen, men hjelper det meg? Nei. 

På ett av stedene hvor jeg var, har de lenge hatt en praksis med å tilby noen få en stilling på institusjonen, kanskje for å være en god rollemodell. Ikke vet jeg. En fyr er fotballtrener, en annen er data- og mediemann. Jeg, med mine skriveferdigheter, var forespeilet en praksisplass som journalist på huset. Det var bare ett problem. For å få denne stillingen var jeg nødt til å frasi meg mitt nye medikament. Legger man til at det var dette medikamentet som har gjort at jeg nå har vært rusfri og hatt et godt liv i tre år, er det lett å forstå at det var et krav jeg ikke kunne gå med på. Det handler om religion. Og om å bli hundre prosent rusfri.

Dette er ikke et enestående tilfelle. Hver dag begås til dels grove brudd på menneskerettighetene til folk som er på rehab-er.

Ta dette eksempelet:

En mann eller dame har ligget abstinent og jævlig i flere uker. Plutselig en dag kvikner han eller hun til og vil gå seg en tur: «Jeg har ligget i senga i flere uker. Nå som jeg omsider er i form til det, vil jeg gjerne ta meg en tur ut». Den ansatte: «Hva!? Akkurat nå? Nå som vi hadde tenkt til å kose oss med vafler!»

Slike forhold skaper en grobunn for en usunn ”oss mot dem”-dynamikk. Kreftene som skulle blitt brukt på å komme seg videre, til å få seg et godt liv, blir sløst bort på en meningsløs kamp om de mest banale ting.

”Du kan få lov til å gå på Rema 1000, men ikke på RIMI”.

Til ansatte i rehab vil jeg si: Man kommer overraskende langt ganske enkelt ved å opptre rimelig! Når en bruker spør deg om noe, still deg da dette spørsmålet: «Hva skjer hvis jeg sier ja til dette?» Hvis ikke svaret er at «noen kommer til å bli drept» eller «tredje verdenskrig vil bli utløst» kan du trygt svare ja. Ikke si nei eller vær vanskelig bare fordi du kan.

Som bruker av illegale rusmidler er man kuet over mange år. Det fins sågar behandlingsmodeller som hevder at hvis rusbrukeren hadde fått gjøre akkurat hva han eller hun ville, så hadde de endt på institusjon eller i fengsel OG dødd.» Hva slags menneskesyn er dette?

Aller viktigst er det at man tillates å bruke energien på de tingene man ønsker selv! I stedet for en endeløs kamp for retten til å ha din egen vilje. Behandles du som et voksent menneske er sjansen stor for at du vil oppføre deg som ett. Det gjør man sjelden i behandlings-Norge i dag.

Vi er på rehab-en 24/7. Vi bor der. I den perioden vi er der er dette vårt hjem. Mange ansatte – de faglærte og de ufaglærte, har negative holdninger til rusbrukere. I motsetning til oss, kan de gå hjem hver dag. Vi må være igjen. Når de ansatte kommer, oppleves det som om vi er dyr i en dyrepark – til skue for forskjellige folk som kommer innom 7.5 time om gangen og skal fortelle oss, apekattene og sjimpansene, hva vi skal gjøre, hva vi skal tenke og hva vi skal si. Eller kanskje enda viktigere: hva vi ikke skal si, tenke og gjøre. Det er jo ikke vi som bestemmer.

Dette er mine krav for framtiden:

Jeg er et voksent individ med full råderett over min egen kropp og mitt eget sinn. Derfor er jeg i min fulle rett til selv å sette mine egne mål og bestemme hvilken vei jeg vil ta for å forfølge det målet. Jeg har samme rett til helse og menneskerettigheter selv om jeg bruker eller har brukt illegale rusmidler. Jeg har kjent på kroppen hvor farlig kombinasjonen moralisme, religion og rus er. Det håper jeg tar slutt i framtiden. Jeg kan gå selv. Du kan gjerne gå med meg, men veien er det jeg som bestemmer.

Du kan lese mer her:
Aprodop Blogg
Rusinstitusjoner og menneskerettigheter – innenfor rimelighetens grenser?

13 PUNKTER - 13 TEKSTER - 13 DAGER

Hver dag gjennom budsjettforhandlingene og helt frem til statsbudsjettet legges frem den 12. oktober og den påfølgende dagen kommer vi i gruppen for Brukere og Pårørende i Foreningen Tryggere Ruspolitikk (FTR) til å stille 13 krav som en påminnelse til våre folkevalgte, slik at de setter handling bak ord på rusfeltet.

#13punkter13tekster13dager